iran i oslo

Det ordner seg for snille gutter.

SIDEN SEPTEMBER I fjor har Emran Surizehi (19) søkt på mellom 70 og 80 deltidsjobber. Han har sendt søknader til kiosker. Dagligvarebutikker. Lagre. Bensinstasjoner. Kantiner. Kafeer. Han har nesten ikke fått svar fra noen. Flere ettermiddager i uka, sånn som i dag, sitter Emran foran pc-en.

-  Jeg kan jobbe nattarbeid, jeg. Jeg gjør jo ikke annet på natta enn å sove likevel, sier han og printer ut en stillingsannonse for Deli de Luca på Aker Brygge.

-  Steke hamburgere og varme pasta, det kan en blind mann også gjøre. Men det er vanskelig å få deltidsjobb, ass. Man må ha kontakter. Hvis man må skrive søknad og ingen kjenner deg, er det ti ganger vanskeligere.

EN HALVTIME TIDLIGERE. Emran får et slag i ansiktet rett foran et stort bilde av Gandhi.

-  Du må løfte hendene! roper Gia Vu Hoang, som underviser i amatørboksing.

-  Husk guarden! 1-2-3-4, nei, venstre først!

-  Pause! roper Emran.

Han legger henda på lårene og puster tungt. Emran er ikke noen idrettsgutt. Emran har gullring på fingeren og tatovering på venstre side av halsen. Det er et vennskapsbånd, han tok det sammen med en kamerat for to år siden. Han ønsker seg flere tatoveringer. En liten gutt tar over bokseutstyret hans. Det går ikke mer enn noen sekunder før også han får seg en på nesa.

-  Ikke vær redd! roper de andre.

-  Det verste som kan skje er at du ser stjerner.

19-årige Emran har vanket på Agenda X, Antirasistisk Senters ressurssenter for ungdom, siden 1999. Alle aktivitetene på senteret er gratis, og han er innom stort sett hver ettermiddag for å treffe venner og kjente, spise eller skrive jobbsøknader. Hver torsdag er han også blant lederne i guttegruppa Malcolm X, som arrangerer fritidsaktiviteter for yngre gutter.

PÅ DAGTID GÅR Emran på helsesekretærlinja på Sandaker videregående. Han vet ikke helt hvorfor egentlig. Han måtte nå engang velge noe. Mange mente han burde bli lege, men han syntes utdanninga er altfor lang. Dette er det nærmeste han kommer, tenker han, men han bekymrer seg likevel for å ikke få jobb relatert til utdanningen sin når han er ferdig.

-  Jeg kjenner mange som har utdanning som jobber på Rimi. Selv skal jeg flytte fra Oslo når jeg er ferdig på skolen. Kanskje til Lillehammer, sier Emran.

Der har han bodd før. Emran kom til Norge og Lillehammer som toåring sammen med mora og lillebroren sin. Faren hans var allerede kommet. Han var musiker og flykta fra Ayatollah Khomeini, den religiøse lederen og diktatoren i Iran.

-  Alt var kaos i Iran. Pappa var ikke for Khomeini, og når du ikke er for han, er du selvfølgelig mot han.

Da Emran var 8-9 år, flytta familien tilbake til Oslo. Etter å ha bodd på hospits et år fordi de ikke fikk leilighet, flytta de til Ekeberg. Nå bor Emran i kjelleren. Rommet hans er like stort som stua, sier han fornøyd.

FAMILIEN TIL EMRAN kommer fra Balochistan, et område med et eget folkeslag fra Iran, Afghanistan og Pakistan. Forskere sier at det stammer fra 15000 år siden, at det er en av verdens eldste sivilisasjoner.

-  Men det er ingen som har hørt om det, da, sier Emran tørt.

-  Hvis noen spør meg hvor jeg kommer fra, sier jeg ofte bare Iran. Jeg orker ikke å forklare hvor Balochistan ligger. Men jeg vet egentlig ikke så mye om Iran. Familien min bor i Pakistan, det er dit vi drar på ferie. Det er mye politiopprør og gangstere i Karachi, folk sier «ikke dra dit». Men vi gjør det likevel.

Han klarer ikke helt å tenke på hvordan livet hadde vært om han fortsatt bodde i Balochistan.

-  Jeg vet ikke, men jeg hadde sikkert begynt å jobbe når jeg var 14 eller 15. Nå ser jeg på meg selv som en balocher som bor i Norge. Jeg tenker på meg selv som meg selv, ikke om jeg er iransk eller norsk. Hvis jeg ikke tenker på at jeg er noen av delene, så gjør jeg det jeg vil.

EMRAN ER FOR eksempel høyst sannsynlig den eneste balochi i Norge med jegerprøven. Han reiser på revejakt så snart han har mulighet. Kjæreste har han ikke. Men han «holder på med en». Hun er tyrkisk. «Vi får se hvordan det går», sier Emran og ser lur ut. Han har overnattingsbesøk hjemme i kjelleren sin.

-  Foreldrene mine sier ingenting til det. Hadde det vært galt, hadde jeg jo ikke gjort det.

Emran vet at han kommer fra et mannsdominert land.

-  Å ja. Når kvinner gifter seg i Iran, kan de ikke jobbe, for det er mannen som skal forsørge. Og hvis de vil ha skilsmisse, er det ikke sikkert de får det. Og da sitter de der. Jeg synes det er dumt. Mine foreldre sier heldigvis «lev som du vil». De er åpne for alt, for de ser at vi har tilpassa oss Norge.

Men når lillesøstera mi blir eldre, kommer jeg nok til å være strengere mot henne enn jeg er mot brødrene mine. Jeg vet hvordan det er her i Oslo, spesielt for jenter. Hun må være forsiktig.

Emran smiler. Han praktiserer ansvaret som storebror, tross alt.

Religion, derimot, praktiserer han ikke.

-  Jeg har ikke noen tro. Det er forvirrende. For det første klarer jeg ikke å følge alt som står i Koranen uansett. Og for det andre skaper det mye trøbbel. Jeg tror på meg selv og kommer langt med det.

Emran har to store drømmer i livet. Den ene er å få pilotlappen. Den andre er å se verdensrommet. Mye av tida hans går med til å se på Discovery Channel, National Geographic og Animal Planet. Han interesserer seg for teknologi, fremdrift, hvordan ting er blitt som de er.

-  Jeg interesserer meg for å vite mer . Men ikke gjennom å lese, presiserer han.

-  Jeg ser på tv og lærer mye av det. Jeg ser på alt jeg får tid til, egentlig. Kommer det noe om fly eller verdensrommet, da blir jeg der hele dagen.

HAN ER SLITEN nå. Han har brukt to timer på jobbsøknaden sin. Kameraten Hasan ble lei av å vente, han stakk. Emran er blitt sulten. Og han vet hvor han skal gå.

-  Jeg prøver å spise så ofte jeg kan. Jeg spiser hjemme, og så, en time seinere, spiser jeg ute. Det er mye junk, men aldri Burger King eller McDonalds. Der ble jeg forgifta en gang. Jeg har faktisk prøvd ut nesten alt over hele byn, og det beste er shish kebaben her på San Marino, shawarmaen på den italienske sjappa over gata der og Beirut ved Byporten.

Emran har kommet halvveis i kebaben, medium sterk, når mobilen hans ringer. Han kremter, sier «ja», «klart det», «det går fint» og «ikke noe problem», og når han legger på, er øynene hans glade.

-   Lite fett\'a! sier han strålende.

-  Jeg skal på jobbintervju!

Han lar resten av maten ligge. Dette, sier Emran, dette skal gå bra. Kiwi på Opsahl er riktignok et godt stykke unna Ekeberg, men han kan ta t-banen, det går fint, og dessuten, tenker han, ville det vært perfekt å jobbe på Kiwi, for han er jo fast kunde selv, og kan stå inne for både utvalg og priser.

-  Hvis jeg får den jobben, sier han.

-  Da blir det feiring, ass!

INGEN IDRETTSMANN: Den intensive bokseøkta på Agenda X sliter ut Emran. Han foretrekker National Geographic og Discovery Channel foran trening.