Iran, Mojahedin og NCR

Etter de siste opprørene mot regimet i Iran, har det vært en del kommentarer om Mojahedin, motstandsbevegelsens (NCR) hovedgruppe. Artikkelforfatteren, Perviz S. Khazai, er overrasket over mangelen på kunnskap i Norge om denne viktige organisasjonen.

Som avhoppet karrierediplomat og som en som har kjempet mot både sjahens diktatur og Khomeinis fascisme i 23 år, anser jeg meg kapabel til å gi norske lesere bakgrunnsopplysning om denne organisasjonen. Jeg er for øvrig ikke medlem av Mojahedin og har ingen religion. Alle dokumenter referert til i denne artikkelen finnes i NCRs nordiske hovedkontor i Oslo.

Etter det CIA-støttede militærkuppet som styrtet landsfaderen dr. Mohammad Mossadegh i 1953, kom sjahen tilbake til Iran. Mojahedin Khalgh-bevegelsen ble dannet i 1965. I 1971 ble hele sentralstyret arrestert. Alle, bortsett fra den unge jusstudenten Massoud Rajavi, ble henrettet. På grunn av internasjonalt press reduserte sjahen hans dom til livsvarig fengsel. Massoud Rajavi har vært i fengsel sammen med regimets nåværende toppledere.

I Mojahedins ideologi er det nedfelt at linjen ikke går mellom dem som tror på Gud og islam og de som ikke tror på dem, linjen går mellom dem som undertrykker og dem som er undertrykket. På begge sidene står både religiøse og ikke-religiøse mennesker. Derfor allierte Mojahedin seg med sekulære grupper og tok klar avstand fra fundamentalistene. Mullaene utstedte en fatwa (religiøs dom) mot Mojahedin. De kalte dem «monafegh» (hyklere) og stemplet dem som «najes» (urene). Ifølge denne fatwaen, som også gjaldt i fengslene, spiste ikke mullaer mat fra samme kjøkken og gryter hvor Mojahedin og dets allierte sekularister spiste!

Både før og etter revolusjonen mot sjahens diktatur, var det to grupper som har vært populære. Den største var Mojahedin og den andre var «Fedaein», en kjent venstregruppe. Rajavi sto sammen med de sekularistiske gruppene og ble deres presidentkandidat. Men Khomeini strøk navnet hans fra kandidatlisten. En stor demonstrasjon på en halv million mennesker ble arrangert til støtte for Rajavi, den ble brutalt slått ned og flere tusen mennesker ble arrestert, skadet eller henrettet. Denne blodige dagen, som kalles «Sie Khordad» («Tyvende juni»), minnes hvert år. Mot Mojahedin og Fedaein sto Khomeinis fundamentalister og det pro-Moskva Tudeh-partiet, som mente at demokrati var et vestlig imperialistisk begrep. Tudeh-partiet klarte å splitte Fedaein-bevegelsen. Flertallet sluttet seg til Khomeini. Fedaein ble splittet videre i flere grupper, en av dem er medlem i NCR. Etter den blodige dagen dannet Mojahedin og de allierte gruppene NCR som en paraplyorganisasjon. Senere sluttet Bani Sadr, regimets første president, seg til NCR. NCRs statutter er basert på pluralisme og likestilling. NCRs eksilparlament har 560 medlemmer, hvorav 51 prosent er kvinner. I parlamentet sitter både ikke-religiøse og religiøse grupper: muslimer, kristne, jøder, zaratoshtier, kurdere osv.

Mange av NCRs kritikere forstår ikke, selv om de bor i Vesten, at partier kan ha religiøse navn og ideologier, men likevel være blant de største i det sekulære demokratiet. I en ny kald krig hvor fundamentalisme er demokratienes hovedfiende, er det nødvendig å alliere seg med progressive religiøse organisasjoner som kjemper mot fundamentalisme. Er det ikke vår plikt å støtte dem som på et religiøst grunnlag vil bekjempe den nye religiøse fascismen som truer hele verden, og som til og med bestemmer over hvilken bok vi ikke må lese i Europa? Mojahedin var den eneste muslimske gruppen som fordømte fatwaen mot Salman Rushdie og kjempet mot den i mange år. De har holdt mange konferanser i Vesten hvor de forsvarte ytringsfriheten og sa at dødsdommen ikke hadde noe med islam å gjøre (se kronikker i Dagbladet, Dagens Nyheter og Politiken). William Nygaard deltok selv på konferanser arrangert av NCR. Den viktigste var da Maryam Rajavi, NCRs muslimske kvinnelige president, holdt tale i Oslo rådhus i oktober 1995. Men dessverre har Rushdie ikke lagt merke til dette, og Vesten glemte raskt denne modige innsatsen.

NCR er, med mer enn 170 kontorer i hele verden, den største og mest aktive motstandsgruppen også utenfor Iran. NCR jobber regelmessig i FNs menneskerettighetskommisjoner og forsyner dem med aktuelle dokumenter om Iran. Hittil har regimet blitt dømt 44 ganger av FN. Mye har også vært sagt om Mojahedins rolle i krigen mellom Iran og Irak, som brøt ut i 1980. Så lenge irakiske styrker sto på iransk jord, deltok Mojahedin i forvarsstyrkene. Vesten har glemt at det selv, sammen med alle andre land i området (bortsett fra Syria), støttet Irak i denne krigen. Verden var redd for Khomeinis fundamentalisme. I I982 trakk Irak seg ut av Iran og ville inngå våpenhvile. Hele verden presset på Khomeini for å inngå en fredsavtale. Khomeini sto imot og fortsatte krigen i seks år til, under det berømte slagordet: «Vi erobrer Jerusalem via Irak.» Krigen kostet hundretusenvis av unge iranere livet. I 1983 tok NCR initiativet og undertegnet utkast til en fredsavtale med den irakiske regjeringen. Avtalen ble hyldet av alle ledere i Midtøsten, blant dem kong Hussein av Jordan som personlig møtte Massoud Rajavi i Paris. Etter denne avtalen erklærte NCR krigen ugyldig, og fordømte Khomeinis krigsføring. NCR dannet Den nasjonale motstandshæren (NLA). Vi har en hel bok full av støttesignaturer og brev fra mer enn seks tusen politikere og parlamentarikere i Vesten. Blant dem finnes mange gruppeledere i Stortinget, og Gro Harlem Brundtland. Verden støttet NCRs fredsinitiativ, NLA presset regimet til å stanse krigen. Khomeini måtte gi seg i 1988 og endelig akseptere våpenhvile. Dessverre seks år for sent. Seks år som har ruinert Iran.

Mojahedin har sine fleste sympatisører blant iranere i Vesten. I demonstrasjoner arrangert av Mojahedin deltar et meget stort antall mennesker. De siste var i Washington og Den Haag, med over 10000 og 7000 iranere som støttet studentopprøret i Iran. Internasjonalt har NCR og Mojahedin fått støtte av flertallet i Kongressen i USA, flertallet i parlamentene i Storbritannia, Belgia, Luxemburg, Italia, Sverige og en del av den franske generalforsamlingen. I 1997 ble en støtteerklæring for NCR signert av flertallet i Stortinget. Et par ganger har USAs utenriksdepartement stemplet Mojahedin som terrorister. Men Tower-kommisjonen i Senatet, som gransket Irangate-skandalen, var dette ett av fire vilkår for at handelen mellom USA og Iran skulle normaliseres.

Mojahedin er utsatt for en propagandakrig fra regimet, som nå innrømmer i sine offisielle meldinger at organisasjonen var svært aktiv under de siste opprørene i Iran. Dette er en propaganda som er velorganisert både innen- og utenfor landet.

Til alt overmål påstår et medlem av gruppene av irakiske kurdere, som er kjent for å være en protesjé av regimet i området, at Mojahedin angrep kurdere i Irak i 1990. Ironisk nok var den forrige generalsekretæren i Mojahedin en kurdisk kvinne fra den sunni-religiøse minoriteten. Hun sitter nå i Mojahedins sentralstyre - blant mange kvinner. Dette skjer i en verden hvor kvinner blir undertrykket i religionens og kulturens navn. De som følger nyhetene i Norge om tvangsekteskap og æresdrap, kan forstå hvilke oppgaver Mojahedin har i den grusomme verden som dessverre kalles «Islam».

Nå, etter åtte års utspill fra Rafsanjani, regimets forrige president og to år med tomme ord og løfter fra Khatami, den nåværende presidenten, begynner verden å oppdage at NCR har rett og at ingen av disse mullaene er oppriktige reformister. Khatami selv beordret at studentdemonstrasjonene i sommer skulle slås ned og studentene arresteres. Flere titalls er allerede drept, tusenvis sitter i fengsel og fire venter på å bli henrettet. 13 iranske jøder venter på å bli henrettet i Sør-Iran. Bortsett fra Europaparlamentet, som vedtok en resolusjon mot Teheran-regimet, står ivrige diplomater og grådige forretningsmenn klare til å reise til Iran. Norge sendte sin ambassadør til Iran rett etter nedslåingen av studentene! Hvorfor slik disharmoni og mangel på en konsekvent politikk i Europa overfor dette terrorregimet? Er olje og handel verdt mer enn studentenes blod?