Iran slår an

TROMSØ (Dagbladet): Det er bare i Tromsø du opplever kamp i kinokøen; noen kommer ikke inn, noen sniker seg til en plass i trappegangen, andre må stå og henge over rekkverket på galleriet - for å se en iransk film om livet i en kurdisk fjellandsby på grensa til Irak.

Nesten 700 mennesker var inne i Kulturhuset da Bahman Ghobadis film «En tid for fulle hester» ble vist torsdag ettermiddag.

  • Det skjer hvert år, men er ikke mindre oppsiktsvekkende av den grunn: Kinosalene i Tromsø fylles til randen av folk som vil se filmer som kinosjefer ellers i landet mener det er umulig å selge billetter til.

Bare noen få av disse filmene, blant annet to av de fem iranske, vil seinere i år bli vist på kinoer andre steder i landet. De fleste av filmperlene som nå vises i Tromsø, sendes tilbake til sine opphavsland når festivalen er over og kommer aldri til Norge igjen.

  • Det er fordi ingen distribusjonsselskaper tar sjansen på å importere dem. Det koster noen hundre tusen per film - og det er fordi ingen kinosjefer kan garantere at de vil sette dem opp på sine kinoer. Det er mye lettere å «trykke på Bruce Willis-knappen», som en sa her forleden.

Men Hollywoods eksepsjonelle dominans over norske kinoer er heldigvis ingen naturlov. Det er mulig å oppnå gode resultater for filmer som kommer fra mer ukjente steder.

  • Det bevises her i Tromsø, denne uka: Filmfestivalens best besøkte filmer i år er fra Australia, Iran, Tsjekkia, Tyskland, Russland og Frankrike. Og når de går for fulle hus i Tromsø, må det også være mulig å få publikum til å se dem i Stavanger, Trondheim, Bergen, Bærum, Kristiansand og andre steder med flere kinosaler og et relativt oppegående publikum.

Det er ikke så mye som skal til: De mest populære Tromsø-filmene vil alle nå et besøkstall på mer enn tusen, etter to- tre visninger hver under festivalen. For å gjøre det regningssvarende å importere dem til Norge, må de kanskje selge ti ganger så mange billetter på resten av landets kinoer, til sammen.

  • Det gjelder bare for distributører og kinosjefer å finne de 10000 nordmennene som er villige til å bruke 60 kroner på en film som ikke kommer fra Hollywood.

Et langt større antall enn det har nå sannsynligvis lest denne lille rapporten fra Tromsø. Hvis alle de som etter dette har fått lyst til å se «En tid for fulle hester» på kino, faktisk gjør det, ville kanskje en liten norsk kinorevolusjon være i gang.