Iran vil ha et godt forhold til USA

Iran har i dag en ganske avansert rakettindustri, og et ekspanderende kjernefysisk program, skriver Sverre Lodgaard.

I DAG BESØKER Irans utenriksminister Kamal Kharazzi Norge. Kharazzi er utdannet i USA og har spilt en viktig rolle i iransk utenrikspolitikk helt siden 1979, da han ble viseutenriksminister. På 80-tallet var han sjef for nyhetsbyrået IRNA, som han ga et mer nyansert og dynamisk preg. Iran er formodentlig det landet i Midtøsten som gir størst frihet for politisk debatt, mer enn for eksempel i Egypt. Dette har gjort det mulig å utvikle et ganske stort og godt kvalifisert utenrikspolitisk etablissement.

For Norge er Iran av mange grunner en interessant dialogpartner. Statoil og Norsk Hydro har betydelige økonomiske engasjementer der. Iran spiller en viktig rolle i konflikten mellom israelere og palestinere, hvor Norge fortsatt er engasjert. Iran har dessuten mye regionkompetanse på Afghanistan, Kaukasus og Sentral-Asia som vi kan ha nytte av. Norges dialog med Iran bør trolig følge omtrent samme agenda som EUs.

EU har en firepunkts agenda for sin dialog med Iran: Masseødeleggelsesvåpen, terrorisme, fredsprosessen i Midtøsten og menneskerettigheter. Menneskerrettighetsdrøftingene har hatt en god start, selv om bildet ikke er entydig. Iran aksepterer ikke en to-statsløsning for Israel/Palestina, men kan være på glid. Terrorisme er et godt diskusjonstema, selv om det er vanskelig å gjøre noe med den iranske støtten til Hizbollah og Islamsk hellig krig. Deres aktivitet blir ikke betraktet som terrorisme, men legitim forsvarskrig. Iran understreker på sin side at den nordiske representanten for anti-iranske terrorister i Irak - Mujaheddin-e-Khalk (MKO) - bor i Norge, og at det er uakseptabelt at han får bevege seg fritt her.

REFORMBEVEGELSEN i Iran har bred støtte i befolkningen, slik de siste valgene viser. Dette reflekteres i Parlamentets sammensetning. Presidenten, Khatami, er valgt og gjenvalgt med klare flertall. Det religiøse overhodet, Ali Kamenei og hans embete, beskjærer imidlertid de folkevalgtes makt gjennom Vokterrådet og Meklerrådet. Hæren er en egen maktfaktor og det er også Pasdaran, den revolusjonære garden, som ble opprettet av Khomeini, som ikke stolte på hæren. Videre er Rafsanjani-familien viktig, ikke minst i forretningslivet. Sist, men ikke minst, er studentene en surdeig i iransk politikk.

Det politiske presteskapet, som ikke er noen enhetlig blokk i iransk politikk, men som har vingestekket de folkevalgte, har lav og stadig synkende legitimitet. Reformbevegelsen radikaliseres. Det betyr ikke at regimet faller sammen. Heller ikke betyr det at det går mot åpen strid: Det virker lite sannsynlig. Høye oljepriser gir dessuten lederskapet muligheter til å kaste penger på problemene og roe gemyttene. Men i dragkampen mellom beslutningssentrene ligger det alltid muligheter for maktforskyvninger.

Iran er nært knyttet til to verdensomspennende konfliktformasjoner: (1) De motstridende syn på betydningen av internasjonale regler, normer og avtaler, i hovedsak mellom USA på den ene og de fleste andre stater på den andre sida, og (2) konflikten mellom israelere og palestinere. Sistnevnte er ikke i seg selv av overordnet betydning, men den brukes av andre regimer i Midtøsten til å mobilisere støtte for egen sak og høyne egen status samtidig som andre verdensdeler også har denne konflikten som felles blikkfang.

USA HAR i lengre tid frigjort seg fra internasjonale avtaler og forpliktelser. Dette gjelder også amerikansk ikke-spredningspolitikk. For den nåværende administrasjonen er det ikke våpnene som er det primære problemet, men i hvem sine hender de er. Det er ikke først og fremst kapabilitetene det gjelder - slik den realistiske skolen i internasjonal politikk alltid har understreket og konservative politikere i regelen framholdt - men intensjonene. Derfor betydningen av regimeendring, om nødvendig med militær makt. Kjernevåpen i hendene på stater i «ondskapens akse» er særdeles uakseptabelt. Når amerikanske policy-dokumenter åpner for preventive angrep mot slike stater, kommer derfor det iranske medlemmet i ondskapens akse i hetluften.

Særlig de konservative spiller på palestinernes skjebne for å legitimere sin egen posisjon i iransk politikk. Dette engasjementet snur dessuten opposisjonelle elementer vekk fra innenrikspolitiske problemer. Konkret er det også tenkbart at Hizbollah og Islamsk hellig krig kan brukes til å høyne omkostningene ved et eventuelt israelsk angrep på iranske kjernefysiske installasjoner. Iran ser helst at Saddams regime forsvinner. Av forståelige grunner (jfr krigen på 80-tallet) er dette regimet det verste som kan tenkes i Irak. De iranske lederne må imidlertid holde i mente at når en eventuell krig mot Irak er over, kan oppmerksomheten bli forskjøvet et hakk østover.

I DETTE ligger det en motivasjon for å bedre forholdet til USA. Kan hende er ønsket gjensidig. Nylig har både utenriksminister Kharazzi og PUKs leder Talabani uttalt seg optimistisk om USAs vilje til å respektere Irans suverenitet og sikkerhet. Offisielt vil Iran forholde seg aktivt nøytralt i tilfelle angrep på Irak. «Aktivt» betyr for eksempel at Iran kan bistå med sjøredningstjeneste, behandle amerikanske soldater på iranske sykehus, og ikke være så nøye med amerikanske og britiske fly som måtte sneie inn over iransk territorium. Iran har dessuten en lang tradisjon for å ta imot flyktninger.

Iran har så mange som 15 naboland. To av dem er atommakter (Pakistan og Russland). I tillegg kommer Israel, og kunnskapen om de irakiske forsøkene på å lage atomvåpen. Iran har i dag en ganske avansert rakettindustri, og et ekspanderende kjernefysisk program. Rafsanjani er kjent for å støtte atomprogrammet. Kamenei er visstnok negativ, av religiøse grunner. Hvis dette er riktig, er han på linje med revolusjonens far, ayatollah Khomeini, som virket fullstendig uinteressert i å videreføre shahens overmåte ambisiøse planer på det kjernefysiske område.

Generaldirektøren i IAEA, ElBaradei, skal etter planen besøke Iran i februar. Da vil Iran kanskje benytte anledningen til å orientere ham om nye kjernefysiske aktiviteter som bør underlegges internasjonal sikkerhetskontroll. Hvis dette omfatter bearbeiding av uranmalm, konvertering til gassform og anriking til 2- 3 prosent for bruk i kraftreaktorer er det ikke brudd på noen avtale. Men det vil vekke stor bekymring fordi det også er våpenrelevant. Likedan hvis det for eksempel bygges en fabrikk for produksjon av tungtvann.

HVIS DET TIL sammenligning er riktig at Nord-Korea har et program for urananriking, er dette i strid med kontrollavtalen med IAEA. For programmet har ikke vært erklært og den nødvendige designinformasjonen har ikke blitt overlevert slik at IAEA kunne iverksette sikkerhetskontroll. Iran kan komme til å gjøre dette på en forskriftsmessig måte som samtidig bringer landet mye nærmere spaltbart materiale for våpenformål. (Shahen fulgte en lignende oppskrift på 70-tallet, da han lanserte sitt storstilte kjernefysiske program under ikke-spredningsavtalens paraply).

Norge og andre europeiske land legger stor vekt på demokratisk praksis, rettsstatlige prinsipper og gode vilkår for det sivile samfunn, og bruker dialogen for å fremme disse verdiene.

Alt i alt er det er mye som tyder på at Iran beveger seg i riktig retning. Det er utviklingen på det kjernefysiske område som kan stikke kjepper i hjulene - for oss, for andre, og for Iran selv - først og fremst gjennom de amerikanske reaksjonene. De er ikke snaue nå til dags.