TROSSER TÅREGASSEN: En student ved Teheran universitet på lørdag. Foto: AP / NTB Scanpix
TROSSER TÅREGASSEN: En student ved Teheran universitet på lørdag. Foto: AP / NTB ScanpixVis mer

Protestene i Iran

Irans fattigmannsopprør

Det startet som en protest mot prishopp på egg. Det var gnisten som tente en stor flamme. Nå er 21 mennesker døde uten at vi helt vet hva protestene handler om.

Kommentar

Det er snart en uke siden demonstrasjonene i Iran begynte. Siden har underlige ting skjedd. Kvinner har kastet hodeplagget, og noen har krevd kongefamilien som ble kastet ut av landet under Den islamske revolusjonen i 1979, tilbake. Men alle har protestert mot dyrtid, inflasjon og korrupsjon. Dessuten har slagordene rettet seg mot Irans dyre utenrikspolitiske engasjementer, som støtten til Bashar al-Assad og krigen i Syria, og støtten til Hizbollah i Libanon.

Men de plutselige demonstrasjonene har ingen ledelse, og ser ikke ut til å ha noe konkret politisk mål. De skiller seg dermed fra demonstrasjonene etter valgfusket til president Mahmoud Ahmadinejad i 2009. Da var det storbyens unge middelklasse som reiste seg mot den konfronterende og autoritære Ahmadinejad og hans brutale sikkerhetspoliti. Og det politiske kravet var klart og konkret, med krav om presidentens avgang.

Dagens demonstrasjoner har mer preg av å være en sosialt opprør, født i storbyenes slum. De er rettet mot «makta», men det er uklart om denne «makta» er president Hassan Rouhani, som representerer de liberale og reformvennlige kreftene i Iran, men også er ansvarlig for den økonomiske politikken, eller om det er rettet mot den egentlige makta, prestemakta, og den øverste leder Ayatollah Ali Khamenei. Han er den islamske revolusjonens fremste vokter, og som det en dypt konservativ kraft.

Onsdag tok også mot-demonstranter til gatene. De bar portretter av den islamske statens grunnlegger Ayatollah Khomeini, sammen med Ayatollah Khamenei, og ropte slagord som: «Død over opprørerne». De tilbød sitt blod i den gode saks tjeneste. Det betyr at presteskapet har mobilisert sine tilhengere for å passivisere opprørerne.

Men opprøret - selv om det kom overraskende - kom ikke uten grunn. Beregninger viser at så mange som 40 prosent av de 80 millioner innbyggerne i Iran lever under fattigdomsgrensa, og at mer enn ti millioner lever i slum rundt de store byene. Arbeidsledigheten er på 12 prosent, og for ungdom er den på 20. For de fattige er selv små prisøkninger på grunnleggende matvarer en utfordring, og det var nettopp dette som startet demonstrasjonene før sist helg. Det var et fattigmannsopprør, et rop om oppmerksomhet.

Det har vært forventninger til bedre tider i Iran etter at president Rouhani ble valgt første gang i 2013. Han ble valgt på en bølge av forventninger fordi han lovte slutt på sanksjonene, og en avtale med FN om landets atomindustri, som skulle hindre Den islamske staten å utvikle atomvåpen. Avtalen kom i stand, men sanksjonene er bare delvis opphevet, og USA og Donald Trump har på egen hånd innført nye sanksjoner. Det var derfor mest av alt patetisk da Trump tidligere i uka støttet demonstrantene i Twitter-meldinger. Er det noen iranske fattigfolk ikke har tillit til - og ikke har noen grunn til å ha tillit til - så er det Donald Trump.

En ting som har mobilisert demonstrantene er Irans dyre utenlandske eventyr. Iran har langt på vei tilfredstilt sine ambisjoner som den regionale stormakten, først og fremst takket være USAs spektakulære nederlag i nabolandet Irak. Men den iranske støtten til sjia-grupperinger har kostet dyrt. Først og fremst i det syriske blodbadet og i Irak, men også til Hizbollah i Libanon, som er et iransk-finansiert permanent politisk uromoment i Libanon. I tillegg støtter Iran sine sjia-brødre i borgerkrigen i Jemen. Flere slagord i demonstrasjonene krevde at pengene som blir brukt på disse eventyrene ute, i stedet må brukes i Iran.

Det er ennå uklart både om protestene forsvinner like plutselig som de dukket opp, og om hvem som vil tjene politisk på det, regjeringen og president Rouhani, som ble gjenvalgt med overbevisende sifre i 2017, eller det konservative presteskapet. Men at begge vil prøve å utnytte det retningsløse opprøret, er ganske opplagt.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook