Irans feministiske naivist

Ei lita jente taler de iranske mullahene midt imot – på tegnefilm.

Marjane Satrapi er ingen ønsket gjest i Iran for øyeblikket. Da tegnefilmen hennes, «Persepolis», hadde verdenspremiere på Cannes-festivalen i mai, sendte iranske myndigheter et skarpt protestbrev til den franske ambassaden i Iran. Filmen, som bygger på fire tegneserieromaner ved samme navn, er selvsagt forbudt i den islamske republikken.

Marjane Satrapi er født i Iran og bosatt i Frankrike. Om dette sier hun, med et sukk: – Iran er som min mor. Jeg kan bli rasende på henne, men jeg har bare én mor. Jeg kunne dø for hennes skyld. Frankrike er mer som en hustru. En jeg selv har valgt, og en jeg nok kunne komme til å bedra for en annen.

Hun er født i 1969 og oppvokst i et Iran preget både av sjah-regimets vestlige livsstil og hemmelige politi og av Khomeinis revolusjonsgarde. Da hun var barn lekte ungene at de torturerte hverandre, for det var jo det politiet gjorde med «røvere». Som 10-åring deltok hun i jubelen over sjahens fall, men måtte snart lære å leve ut sine Abba- og Bee Gees-dyrkelser i undergrunnen, godt skjult bak sløret.

Med barnets klare blikk på uforklarlige sammenhenger, barnets åpne spørsmål rundt normer og regler og en nesten barnslig, naivistisk svart/hvit-strek med filtpenn, har Marjane Satrapi skapt en tegneserie som allerede har rukket å bli en klassiker. «Persepolis» er dessuten noe mer enn regimekritikk og religionskrikk av Iran og dets islamske revolusjon. Marjane Satrapis tegnede univers er også en allmenngyldig oppveksthistorie.

FILMEN ER tidvis både søt og humoristisk mot sitt strenge bakteppe av konservativ fundamentalisme. Den lille jentas familie, dere flere har vært kommunister og aktive sjah-motstandere, utsettes for mer forfølgelse. Noen blir fengslet, torturert, dømt til døden. Livet blant barna i denne perioden blir også framstilt som en katt-og-mus-lek med de strenge revolusjonsgardistene. Barna omsetter punkplater og Michael Jackson-buttons illegalt som skulle det vært heroin. De varsler de voksne om husundersøkelser, slik at pappa kan helle den dyre konjakken i do. Lille Marjane tør å være frekk mot sine chadorkledde lærere og «politisk opposisjonell» på skolen i en slags forvissning om at mullahene ikke henretter jomfruer.

Men alt tar en verre retning når krigen mellom Iran og Irak bryter ut. Propagandaen for å skaffe villige martyrer blir overveldende. Ensrettingen hardere. Som en øy av fornuft i galskapen er Marjanes bestemor. Hun er både overbringer av flotte kvinnetradisjoner – hun fyller BH-en hver dag med godlukt i form av friske sjasminer – og omsorg.

I likhet med mange velstående iranske familier på dette tidspunktet, bestemmer Marjanes foreldre seg for å sende henne ut av landet. En strøm av 12-, 13- og 14-åringer skulle komme til å forlate Iran alene med kurs for Europa eller USA. Marjane havnet i Østerrike.

EKSILET, studiedagene, tilbakekomsten til Iran og den endelige beslutningen om forlate hjemlandet for alltid er gjenfortalt i tegneserieromanene og tegnefilmen, som blir mørkere i tonen etter hvert som Marjane utvikler seg og blir eldre. Hun forklarer bakgrunnen for å nedtegne og offentliggjøre sine opplevelser:

– I utlandet opplevde folk Iran bare som en gruppe religiøse fanatikere. Når noen spurte hvor jeg kom fra, måtte jeg hele tiden forklare at jeg er iransk, men … ikke sånn som dere tror. Alltid måtte jeg forsøke å beskrive et alternativt bilde av landet mitt, forklare om dets rike kulturelle tradisjoner og lange historie. Jeg har alltid måttet rettferdiggjøre det at Iran er mer enn islamsk fundamentalisme og krigsretorikk. Jeg begynte å fortelle historier fra barndommen min, anekdoter og selvopplevde ting, og vennene mine begynte å oppfordre meg til gjøre noe med historiene mine. Slik ble «Persepolis» født.

– Har du selv eller din familie i Iran opplevd noen form for represalier fra de iranske myndighetene?

– Nei, jeg driver jo ikke med politikk eller provokasjoner. Dessuten har jeg ikke hørt at slektninger til andre eksiliranere er blitt truet heller. Jeg kan ikke gå rundt og frykte det. Da ville jeg miste både forstand og verdighet. Jeg er ikke typen til å krype på knærne. Det er jeg for gammel til.

AT FILMVERSJONEN har forårsaket offisielle protester og oppstyr i Iran, bryr hun seg heller ikke om:

– Dette er et kunstnerisk arbeid, svært personlig og laget av kjærlighet til min familie. Hvis man er ute etter å forandre et regime, burde man muligens heller lage dokumentarfilm. Jeg skildrer mer allmennmenneskelige ting, og episoder som dessuten har funnet sted for mer enn 20 år siden. De som er ute etter å gjøre meg til syndebukk for Irans problemer i verden burde se filmen først. Men som den svorne demokraten jeg er, en sann liberaler, er jeg selvsagt åpen for alle reaksjoner. Ferdig med det.

– Blir det flere filmer?

– Min medregissør Vincent Parronaud og jeg har jobbet i tre år med dette prosjektet. Vi startet fra et nullpunkt og har slitt og lært mye underveis. Det kan bli flere filmer, men kanskje ikke tegnefilmer. Det som har gjort prosessen mulig å holde ut har vært vår felles sans for humor, vår forkjærlighet for kitsj og alt som er grotesk. All politisk korrekthet har vært lagt på hylla til fordel for en generell kulturell toleranse. Slik har vi kunnet leke med denne historien. Jeg tror nemlig ikke på ideologier. Jeg er individualist, som alle iranere i bunn og grunn er. Det er derfor Iran har et så elendig fotball-landslag.

HUN MEDGIR at det naturligvis er en ekstra dimensjon ved filmens nedslag i hjemlandet Iran at hun er kvinne.

– Det grunnleggende problemet i Iran – bortsett fra regimet – er den dominerende patriarkalske kulturen. Slik har det alltid vært. I 1950-åra kunne alle iranske jenter lese. 75 prosent av dem ønsket å studere ved Yale, men samtidig finne seg en mann og få tre unger. Nå kan man si at situasjonen har utviklet seg til det verre for dem, men det gjelder ikke bare for kvinner i Iran. I vår tid er kvinner redusert til kjøtt; vi er et par bryster som brukes til å selge biler. I Vesten selger vi dem nakne; i Østen dekker vi dem helt til. Og det blir ikke bedre når vi blir eldre. Vi blir usynlige når vi ikke lenger kan føde barn. Sex er tabu, fordi det da utelukkende skjer for nytelsens skyld. Slik blir vi satt ut av spill.

– Aner vi temaet for ei ny bok eller film?

– Heretter skal jeg bare skrive om kyssing og kjærlighet.

Inger Bentzrud er journalist.