Iransk atomhasard

Når det internasjonale atomenergibyrået i dag presenter en ny rapport om Irans atomprogram og landets etterlevelse av kontrollavtalen, går konflikten inn i en ny fase. Iranerne ønsker sannsynligvis raskt å kunne lage atomvåpen, men har neppe fattet noen endelig beslutning om produksjon. Kunststykket blir å begrense spredningsfaren mens fredlige atomaktiviteter fortsetter i Iran.

IRANS ATOMAKTIVITETER bringer landet raskt i retning av Sikkerhetsrådet. Men de som setter sin lit til en umiddelbar resolusjon med klare krav og trusler om sanksjoner, må vente videre. En løsning av krisen krever intensivert diplomati, langt større iransk åpenhet - og en forståelse av landets sikkerhetsutfordringer. Mohamed ElBaradei, direktør for det internasjonale atomenergibyrået og fjorårets vinnerav Nobels fredspris, presenter i dag en ny rapport med det siste om Irans atomprogram og landets etterlevelse av kontrollavtalen med IAEA. Organisasjonen skal sikre at atomteknologi ikke misbrukes for militære formål, i henhold til ikkespredningsavtalen. Konflikten går inn i en ny fase, hvor Irans manøvreringsmuligheter og innflytelse over forhandlingene er ytterligere svekket. Avtalebruddene har vært mange og alvorlige. IAEA har fått alt for få svar til å vise at landet virkelig bare har fredelige hensikter med atomprogrammet.

I SIN ATOMHASARD har Iran lenge benyttet sine gode kontakter med Russland og Kina til å balansere amerikansk press. De to landene vil neppe akseptere noe annet enn advarsler og erklæringer fra Sikkerhetsrådet i denne omgang. Vetoretten blokkerer konkrete tiltak. Men den nyvalgte iranske presidentens konfrontasjonslinje og knallharde ytringer mot Israel og om Holocaust, skjerper frontene i en tid hvor tillitskapende tiltak er avgjørende og hvor ElBaradei har bedt om dialog. Ahmadinejads retorikk spiller ballen rett i fanget på USA og prosessen rundt «tilfellet Iran». Steg for steg lar USA den nye iranske regjeringen undergrave sin egen posisjon. USA kan avvente, mens EU og Russland prøver ut ulike forhandlingsløsninger.

I EN IAEA-RESOLUSJON fra 4. februar i år gikk da også Russland og Kina med på å bringe saken til topps i FN-systemet. Resolusjonen understreker alvoret i situasjonen og behovet for økt åpenhet fra iransk side. Videre kreves det at Iran snarest presenterer troverdig informasjon som gjør IAEA i stand til å løse uavklarte spørsmål knyttet til landets kjernefysiske aktiviteter og atomhistorikk. Etter at det i 2003 ble klart at Iran hadde holdt tilbake vesentlige opplysninger om sitt atomprogram, signerte landet en avtale som tillater utvidet og forsterket IAEA-kontroll. Men fundamentale spørsmål gjenstår. Nå vekker særlig mulige koblinger mellom landets kjernefysiske brenselsutvikling, testing av eksplosiver og landets stadig mer avanserte rakettprogram bekymring. Tel Aviv er innen rekkevidde. IAEA har for første gang antydet at det kan være en forbindelse mellom Irans legitime, sivile kjernefysiske aktiviteter og landets militære program. Teherans intensjoner er uvisse. Iran viser til sin rett til sivil bruk av kjernekraft og tilhørende teknologi, og til tiden etter 2003-avtalen da IAEA-inspektører hadde utstrakte fullmakter. Iran har gjenopptatt et beskjedent anrikningsprogram under oppsyn av IAEA. Det kan dreie seg om år før selv begrensede testsystemer er skikkelig innkjørt. For å kunne produsere uran for militære formål må anlegget i Natanz sannsynligvis oppgraderes. Amerikansk etterretning anslår at et operativt kjernevåpen kan ligge fire til ti år fram i tid. Deres israelske kolleger mener det tar kortere tid. Anslagene er usikre. Likevel gikk også Frankrike nylig hardt ut og anklaget Iran for hemmelige militære kjernefysiske aktiviteter under dekke av et sivilt kjernekraftprogram. Presset på landet øker i takt med økte mistanker om hemmelighold. I løpet av de siste fem årene har USA med makt fjernet sittende regjeringer i to naboland.

FOR USA ER UTVIKLINGEN et tegn på Irans våpenambisjoner, og et forsøk på å normalisere sine anrikningsaktiviteter. Det siste kan Washington ha rett i. Ikkespredningsavtalen tillater anrikning, så lenge det skjer for sivile formål. For Iran var stans av anrikningen del av forhandlingene med EU, og kun av midlertidig karakter. En restart kan, ifølge Teheran, umulig kvalifisere for Sikkerhetsrådet. Iran anser snarere at dersom ikkespredningsavtalen blir brukt til å nekte landet tilgang til rettmessig teknologi, gir det liten mening å forbli medlem av avtalen. Derfor truslene om å trekke seg. En separat avtale under utvikling mellom USA og India om utstrakt atomsamarbeid og teknologioverføring forenkler ikke situasjonen. Samtidig følger Iran utviklingen i Nord-Korea, et land som selv hevder å ha atomvåpen, nøye. Nord-Koreas velkalkulerte krisemaksimering har gitt resultater. Landets brudd på og tilbaketrekking fra Ikkespredningsavtalen er ikke innmeldt til Sikkerhetsrådet. Etter lange forhandlinger er det i stedet kommet i stand en foreløpig avtale om internasjonalt samarbeid. USA har blant annet lovet ikke å angripe Nord-Korea militært. Atomaspirantene behandles med andre ord svært ulikt. Og israelske kjernevåpen er sjelden en del av den internasjonale atomdebatten. Dette kan få Iran til å trekke den konklusjonen at jo før landet skaffer seg kjernevåpen, desto bedre. Et kjernefysisk Iran kan gi en ny internasjonal status og gjøre slutt på Israels monopol på kjernevåpen i Midtøsten. Det vil også utfordre ideen om at Israel bare kan overleve som stat gjennom militær overlegenhet i regionen. Samtidig kan det utløse et destabiliserende rustningskappløp i et område med et allerede ekstremt konfliktnivå.

FORKJØPSANGREP mot sentrale deler av Irans atomprogram diskuteres nå åpent. Effektene er imidlertid høyst usikre. Et bomberaid vil forsinke - ikke stanse - et eventuelt våpenprogram. Det kan bety økt oljepris og langvarige konfrontasjoner i og utenfor Iran. Vesten står uansett ikke overfor en forestående kjernefysisk trussel fra Iran. Ennå mangler håndfaste bevis på et målrettet kjernevåpenprogram. Iranerne ønsker sannsynligvis en evne til raskt å kunne lage atomvåpen, men har neppe fattet noen endelig beslutning om å produsere slike. Iran-tilfellet bør fortsatt handle om hvordan diplomatiske virkemidler best kan brukes, innenfor Ikkespredningsavtalen. Kunststykket blir å begrense spredningsfaren mens fredlige atomaktiviteter fortsetter i Iran. Anrikning i Russland vil effektivt fjerne mulighetene for hemmelig våpenproduksjon. Det vil også regionale atomforskningssentre og felles brenselsfabrikker under IAEA-kontroll i Midtøsten. Dette kan bli framtidens modell. Men da må også Israels kjernevåpen med i kalkulasjonene. Og USA må komme med nok en lovnad om ikke å angripe nok et land.