ARRESTERT: Seks iranske ungdommer (bildet) ble arrestert for å ha lagt ut en video hvor de danser til Pharrell Williams' slager «Happy». Den «vulgære» videoen skadet den «offentlige kyskhet», ifølge politiet. Men episoden kan være kimen til noe spennende, mener kronikkforfatteren. Foto: NTB Scanpix
ARRESTERT: Seks iranske ungdommer (bildet) ble arrestert for å ha lagt ut en video hvor de danser til Pharrell Williams' slager «Happy». Den «vulgære» videoen skadet den «offentlige kyskhet», ifølge politiet. Men episoden kan være kimen til noe spennende, mener kronikkforfatteren. Foto: NTB ScanpixVis mer

Iransk ulydighet, iransk vår?

Noe veldig spennende er i ferd med å skje i Iran.

Meninger

Tirsdag forrige uke ble seks ungdommer som danset til Pharrells slager «Happy» og som lastet opp videoen på Youtube arrestert i landets hovedstad Teheran. Grunnen for arrestasjonen? Deres «vulgære» video skal i følge politiet skadet den «offentlige kyskhet.»  Dagen etter var alle seks danserne i videoen løslatt etter å ha betalt kausjon. Samme dag Twitret landets President Hassan Rouhani følgende budskap «Lykke er vårt folks rett. Vi burde ikke være for harde mot handlinger som er forårsaket av glede.»

Presidentens budskap kan, for folk som ikke kjenner til samfunnsforhold i Iran og viktigheten av å veie sine ord på gullvekt, virke noe selvfølgelig og tamt. Men gitt innholdet i videoen, der kvinner uten slør danser og er i fysisk kontakt med menn, og de strenge «morallovene» for hvordan folk skal oppføre seg, er presidentens Twitter-melding å regne som kjetteri. Samtidig med dette har iranske kvinner, fra alle samfunnslag, den siste tiden kastet sitt slør i offentlighet og dokumentert sine korte øyeblikk med frihet på Facebook uten å skjule sitt ansikt. En potensiell farlig opposisjonell handling i et land der manglende hijab kan føre til piskeslag og utroskap kan straffes med døden.

Hadde det ikke vært for en del høyst uventede signaler fra andre hold, hadde det vært lett å se på de overnevnte hendelsene som isolerte utrykk for frustrasjon hos et undertrykt folk og en presset president. Den 19. mai advarte generalmajor Hassan Firouzabadi som er den øverste militære lederen i landet media mot å angripe landets president og hans administrasjon.  Firouzabadi er ikke bare sjefen for landets forsvarsstyrker, men er kjent som en ytterliggående ultrakonservativ leder med sterke bånd til landets åndelige og absolutte leder Ayatollah Ali Khamenei og en lojal støttespiller av den forrige presidenten Mahmoud Ahmadinejad. Med dette gav generalmajoren sin støtte til en president som i iransk målestokk er liberal og har signalisert åpenhet og fleksibilitet både i sosiale og internasjonale stridsspørsmål som Irans atomprogram. Det som var enda mer oppsiktsvekkende er at Firouzabadis advarsel ikke var rettet mot mediene i sin helhet, men til konservative medier med bånd til militæret. I tillegg har den åndelige lederen signalisert en vent-og-se holdning med tanke på Rouhanis visjoner og politikk, og dermed gitt presidenten spillerom.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den siste tids utvikling, som har kommet etter valget av Rouhani i juni 2013, må sees i sammenheng med forhold både innenriks og utenriks. Landets høyt utdannede innbyggere på 80 millioner har i tre tiår levd under stadig vanskeligere økonomiske og sosiale forhold og ønsker endringer. Et ønske som senest i 2009 fikk sitt utløp i demonstrasjoner og gateslag som ble brutalt slått ned under den forrige presidenten.

FØLG DAGBLADET MENINGER PÅ TWITTER OG FACEBOOK

Samtidig har landet og dets myndigheter, grunnet atomprogrammet, kommet under et stadig hardere sanksjonsregime ledet av FN, EU og USA. Den iranske økonomien har hatt negativ vekst de siste to årene, og den iranske valutaen har tapt store deler av sin verdi mot dollaren. Prisen på vann, drivstoff og elektrisitet har dessuten økt med mellom 25 og 75 prosent og arbeidsledigheten nådd nye høyder. Landets militære intervensjon i Syria-konflikten har vært så kostbart at allierte som Assad-regimet og Hizbollah-militsen har blitt varslet om kutt i pengeoverføringer. I følge Amnesty Internasjonal har den sosiale uroen i landet resultert i et rekordhøyt antall henrettelser og arrestasjoner.

Det er mot dette bakteppet de siste uttalelsene fra landets myndigheter og befolkningens åpenlyse utfordring av landets strenge «morallover» bør forstås.  Sett under ett gir dette noe håp om en utvikling som kan gi reelle endringer ikke bare for Irans befolkning, men i neste omgang også bevegelse i viktige internasjonale stridsspørsmål som Syria, Irak og landets omstridte atomprogram. Det er helt riktig at både den iranske befolkningen og det internasjonale samfunnet har blitt skuffet tidligere etter lignende signaler. Da den mer moderate Muhammed Khatami ble valgt til president i 1997 hadde man lignende forhåpninger som aldri ble realisert. Samtidig er det viktig å påpeke en vesensforskjell denne gangen: Landet har aldri vært under større press utenfra og regimets overlevelse er reelt truet.

Regimet har vist seg å være rasjonell på tross av sitt image som en uberegnelig og fanatisk aktør. Overlevelse er og har vært viktigst.  Det er med dette i mente man kan ane konturene av noe annet denne gangen. Befolkningen har ikke vært så åpenlyst «ulydig» med tanke på helt grunnleggende dogmer som for eksempel kvinners plass og opptreden i offentligheten, samtidig som presidenten gir sitt samtykke på Twitter mens de ultrakonservative kreftene er splittet og til dels støttende til presidenten.

Det kan virke som ånden er ute av flasken og kan bli vanskelig å tvinge ned igjen. Selv om motkreftene er formidable og til dels skyr ingen midler for å bevare Irans isolasjon er det noe som er endret. For å sitere Erich Fromm «menneskets historie begynner med ulydighet». Spørsmålet blir i hvilken retning denne ulydigheten tar Iran? Er vi vitne til et iransk motstykke til Praha-våren som ble knust etter en begynnende opplevelse av håp og frihet eller ligner Iran mer på Berlin i 1989 rett før muren falt? Det blir utvilsomt spennende å følge med, men mye tyder på at Iran uansett ikke blir det samme igjen.