- Irland må glemme

DUBLIN (Dagbladet): - Det Irland trenger, er mer tilgivelse og toleranse. Kampen for et gjenforent Irland er ikke verd tapet av ett eneste menneskeliv.

Råskap og rock

Sier den irske forfatteren Joseph O'Connor (36) om situasjonen på den grønne øya. Over jul introduseres han på norsk med boka «The Salesman» («Selgeren»). Joseph O'Connor (36) er bror av den opprørske popstjernen Sinead O'Connor, og jeg hadde ventet å møte en bohemliknende ire. I stedet traff jeg en velkledt, urban og lavmælt mann som ikke ville snakke om sin berømte søster. Da vi møttes, hadde hun laget oppstuss ved å kidnappe sin datter fra Island til England.

- Hun klarer å snakke for seg selv, sier han kort. Selv har han nylig giftet seg med en engelsk kvinne, og slår med et smil fast at forholdet mellom engelskmenn og irer er mye bedre enn ryktene vil ha det til

Hevn

Jeg møter ham på Bewley's kafé i Dublins handlegate Grafton Street. Bewley's er byens møtested, som Theatercaféen i Oslo, og omtales i boka som stedet for å se og bli sett.

Boka handler om drikkfeldige irer, mordforsøk og kriminalitet. Hovedpersonen Billy søker hevn etter at fire menn ranet bensinstasjonen hvor hans datter arbeidet. Hun ble slått ned og blir liggende i koma. Tre av mennene blir dømt, den fjerde, Donal Quinn, klarer å rømme.

Billy tar loven i egne hender, oppsporer Quinn og planlegger å myrde ham. Men det går ikke slik. Etter at Billy har sperret Quinn inne i et hønsebur og torturert ham, klarer Quinn å komme seg ut og sperre Billy inne. Dramatikken øker når fangen blir fangevokter.

- Hevn er et av de eldste temaene i fortellinger. Du finner hevnmotivet i gresk mytologi og i Bibelen. Hollywood-filmer viser ofte den opprørte helten, som oppsporer skurken og tar hevn ved å drepe ham. Men de fleste av oss er ikke slik. Ni av ti som får et gevær mellom hendene, vil ikke bruke det mot sin verste fiende.

Forsoning

- Du har sett sammenstøt og bombeterror i Nord-Irland i årevis. Er bokas budskap at de heller burde forsone seg med hverandre enn å hevne seg?

Joseph O'Connor nikker:

- Ja, uten forsoning kommer man ikke videre. For meg er det som skjer i Nord-Irland grotesk. De lever i fortida, noen steder maler de fortauene i rødt, hvitt og blått- de britiske fargene- og feirer begivenheter som skjedde for 500 år siden.

- Hva med den aktuelle situasjonen?

- Når dette leses, kan vi være tilbake i full krig eller vi kan ha fått i havn århundrets fredsavtale. Nå flyter alt, framtida er usikker. Selv om det er våpenhvile, er det ikke fred. Fortsatt straffer de paramilitære organisasjonene folk ved å henrette dem eller skyte dem gjennom leggene. De straffes uten rettergang. Denne avstraffelsen er bare ett skritt fra lynsjing.

Prosjekt

- Ser du noen løsning i Nord-Irland?

- Det vil etter alt å dømme ta lang tid å nå fram til en løsning. Republikanerne bør glemme kravet om gjenforening for de neste 30 åra. Alle parter bør glemme fortida og samarbeide. Hvis de ikke kan det, blir det ingen fred.

Joseph O'Connor forteller at han arbeidet i ti år med denne boka, som er hans fjerde roman. Temaet om forsoning har opptatt ham stadig mer, og han er imponert over det som skjedde i Sør-Afrika.

I en av de mest rørende scenene i romanen tigger en av de tiltaltes mor om at han må få slippe fengselsstraff. Hun sier at havner han i det største fengslet Mountjoy, vil han bli narkovrak. Han vil bli voldtatt og risikerer å få aids.

- Mountjoy har hatt mye heroinmisbruk, men vaktene der vil ikke ha slutt på narkotikaen. Uten den vil fengslet bli mye farligere for dem. Det vet jeg fra min tid som journalist. Etter at boka ble skrevet, har fangene fått utdelt nye og rene sprøyter, slik at de ikke må dele dem med andre og risikere smitte.

Drikking

I boka skildrer Joseph O'Connor Billys kamp mot alkoholen. Irene har ord på seg for å drikke mye.

- Ryktet om at irene drikker så mye er overdrevet. Personlig drikker jeg ikke alkohol, og jeg vet at mange unge lar være fordi de betrakter alkohol som gift.

Forfatterne i Irland var lenge undertrykt. Boksensuren varte i mange år på grunn av den sterke stilling den katolske kirken hadde. Resultatet var at mange emigrerte.

O'Connor forteller at sensuren hører fortida til fordi den katolske kirken har mistet mye av sin makt i dette samfunnet.

- Nå er Irland et paradis for forfattere. Vi betaler ikke inntektsskatt og støttes av staten på andre måter.

Det har ført til at mange forfattere har flyttet hjem. Det er ganske utrolig at et samfunn kan ha råd til å frita forfattere og andre kulturpersoner for sosiale forpliktelser overfor fellesskapet.

Gatefeieren utenfor her tjener kanskje 200 pund i uka og må betale en tredel i skatt. Forfattere og filmskapere, som kan tjene millioner på en suksess, betaler ikke inntektsskatt i det hele tatt. Jeg vet ikke hvor lenge dette kan vare, sier Joseph O'Connor, som inntil videre gleder seg over å bo i et skatteparadis.

Joseph O'Connor er en av de mest spennende nye, irske forfatterne. Det er flere av dem, og de preger kulturbildet mye mer enn billedkunstnerne. Flere, blant dem O'Connor, skriver også skuespill. Mange havner på scener i London. De skrivende irene er nemlig vel verd et nærmere bekjentskap.

JOSEPH O'CONNOR på Grafton Street i Dublin.