Hun søker det jordisk frigjorte uttrykk, et fargeunivers uten tyngdekraften.

Det var Aftenpostens kritiker Even Hebbe Johnsruds bevingede ord om Irma Salo Jægers store separatutstilling i Kunstnernes Hus i 1968, der den da 40-årige tilflytteren fra de finske skogene fikk sin første større presentasjon i offentligheten. Siden den gang har Salo Jæger hatt en sentral rolle i norsk kunst. Både i kraft av sitt kunstpolitiske engasjement og som akademiprofessor, og, naturligvis aller viktigst, fordi hun har fortsatt å levere varene som maler, i altoppslukende og analytisk nærkontakt med fargen og stoffet, i nøye kalkulert fordeling over flate og form.