BJØRVIKA: Kathrine Nyhus, Andreas Vaa Bermann og Erling Fossen i Oslo Byaksjon er ute i velkjent ironisk ærend angående høyhus i Bjørvika (Dagbladet 30.12). Man merker straks at det er hyperurbanisten Fossen som har ført pennen: Sammen med med Kåre Willoch, Niels Torp, Audun Engh og andre «gretne gubber» innlemmes jeg i en gruppe «enøyde synsere» som i redsel for det ukjente klamrer seg fast til «de redskapene de kjenner; kvartalsutforming og karrébebyggelse».

Erling Fossens språklige knep går ut på 1) å håne min alder (68), 2) å sette meg i bås med postmodernistene i Byens Fornyelse (Engh), som nylig har lansert en patetisk Grünerløkka-kopi på Filipstad, selv om Fossen vet at jeg i utallige artikler har tatt avstand fra kitschmakerne i Byens Fornyelse og slett ikke ønsker karréløsninger i Bjørvika og 3) å insinuere at jeg frykter det nye til tross for at jeg ikke ser noe skremmende ukjent i Barcode-arkitekturen men oppfatter den som falmende mote importert fra Nederland.

FOSSENS SAKPROSA er frisk og humoristisk, men arkitekturfaglig kan den den neppe sies å være. For i en debatt som spør om det er nettopp der - i den vesle bukten mellom Ekebergskråningen og Akerhusneset, hvor Groruddalen luftes ut i fjorden og sentrum har et av sine få kontaktpunkter med vannet - vi bør bygge en høyhusrekke, møter han og de to andre byaksjonistene argumentene med påstanden om at «folk svimer rundt i blodtåke» når de hører ordet siktlinjer, de er beboere i et «Norge der trangen til utsikt er sterkere enn kjønnsdriften».