Ironi og gravalvor

Michael Moores kritiske harselas av det amerikanske samfunn, «Stupid White Men», ligger på bestselgerlister verden over. Dagbladets anmelder Espen Søbye mener boka er både skarp og lærerik.

  • Les flere anmeldelser her!

    «Stupid White Men» er et slags sosialt utsyn over USA etter at George W. Bush satte seg i Det ovale kontoret i januar 2001, men før 11. september samme år. Boka er en blanding av gravalvorlig velferdsforskning som messer at alt bare blir verre og verre og populistisk crazy komikk à la Tor Inge Torkildsen. Allerede i forordet setter Moore tonen:

    Det Robert Murdoch-eide forlaget forsøker å stoppe boka som skulle lanseres like etter 11. september. Men Moore gir seg ikke, og forlaget nærmest smugler boka ut på markedet, der den raskt blir en bestselger. Dermed blir Moore og boka nok et eksempel på den amerikanske yndlingsfortellingen om det frie individet som seirer over systemet.

    Stemmefiksing


    Michael Moore begynner og slutter med opptellingen av stemmene etter presidentvalget i 2000. Dette er en dokumentar av rang, som argumenterer for at valgmanntallet i Florida var fikset. Det førte til at et stort antall svarte, som stemmer demokratisk, ble avvist ved urnene. Framstillingen av hvordan fintellingen ble stoppet, berettiger Moores overskrift «Et typisk amerikansk kupp».

    Moores tale om nasjonens tilstand er ingen lovsang: Barnedødeligheten i Detroit er som i afrikanske land, svartes gjennomsnittsinntekt er 61 prosent lavere enn hvites, den samme forskjellen som i 1880! Arbeidsledigheten for svarte har vært dobbelt så stor som for hvite de siste 50 åra osv. osv. Når Moore skal fra New York til Los Angeles for å diskutere et eller annet i filmbransjen, ser han ikke et svart menneske utenom betjening som skal ha drikkepenger eller resepsjonsvakter.

    USA en ettpartistat


    Hva er Moores forklaring på elendigheten i USA ved årtusenskiftet? Den lange høykonjunkturen i 1990-åra var en hemningsløs dans rundt gullkalven. Grådighetskulturen fikk hjelp til å spre seg, ikke av republikanerne, men av Clinton, som spilte saksofon i hagen til 1700 Pennsylvania Avenue og kalte seg USAs første svarte president. Det er Clinton og Det demokratiske partiet som er skurkene i Michael Moores bok. Clinton ga de rike «deres største orgie i historien».

    Resepten til Michael Moore er at Det demokratiske partiet og Det republikanske partiet slås sammen. Da skal det bli rom for Ralph Nader, helten i «Stupid White Men», som Moore ikke alltid har stått på god for med. Nader er jurist, hvit selvfølgelig, og har siden 1965 organisert forbrukerinteresser mot de store selskapene, og er tilknyttet grasrotbevegelser med over 200000 frivillige i e-post-nettverk.

    Ny vinner i borgerkrigen


    Michael Moore er fra Flint i Michigan, en avindustrialisert by i Nordstatene. Han legger skylda på monopoliseringen. I 1919 var det 108 bilprodusenter i USA, nå er det 2½. De tradisjonelt demokratiske kjernestatene i nord rammes av avindustrialisering og stagnasjon, mens næringslivet i Sørstatene vokser. Boka er et innlegg i kampen om hvor det politiske hegemoni skal ligge. Nå taper vi borgerkrigen og jeg hater Florida, utbryter Moore.

    Samfunnskritikken i boka er skarp, ei tilsvarende bok om Norge fins ikke.

    Men det virker som det er viktigere å more og ironisere enn å utvikle et politisk program som kan omfatte forbrukerinteresser og en rekke andre enkeltsaker. Den store avstanden mellom den glødende systemkritikken og de nærgående, ofte litt moraliserende personkarakteristikkene prøver Moore å forkorte med humor.

PROTESTERER: Michael Moore er kjent fra en rekke TV-dokumentarer: Den siste, «Bowling for Columbine», fikk Oscar, og Moore benyttet anledningen til en kraftfull protest mot USAs krigføring i Irak.