Ironi på stram line

Tre herrer - litt loslitte og resignerte, men stadig oppegående - drar på turné. Mye moro underveis - for lesere som lar gravalvoret fare. Ragnar Hovland er temmelig grov i kjeften i sin siste roman. Man behøver ikke å foreta noen presis ordtelling for å kunne konstatere at to velbrukte ord som begynner på «f», er de hyppigst forekommende i teksten.

Nidkjære bibliotekarer på Vestlandet og andre personer som kan ta skade på sin sjel av den slags advares derfor her og nå på det sterkeste, slik at vi andre kan more oss med desto bedre samvittighet over denne kostelige romanen.

Det er en ekte Hovland-bok, en frittstående fortsettelse av «Sveve over vatna» fra 1982, som i alle fall undertegnede fortsatt har friskt i minne. Det handler på nytt om d'herrer Munk og Waglen og om den navnløse jeg-fortelleren. Noen år på baken har de nok fått, og livet har ikke bare fart skånsomt hen over dem. Sånn halvveis etablerte er de alle tre, litt resignerte kanskje, men det triller og går. Munk har slått seg ned som sauebonde på Vestlandet og driver med private radiosendinger på si'. Waglen er videoforhandler og selvoppnevnt kommunal pamp. Som før er jeg-fortelleren den mest «normale» og tilbakeholdne av dem. Han er lektor, gift og har ett barn. På turnéPå Munks initiativ drar de tre av sted på turné. Det er denne turneen romanen forteller om. Etter diverse opptredener i Oslo og omegn, med mildest talt blandet suksess, setter de kursen sørover i Europa, der Munk vil oppsøke en for ham hittil ukjent sønn. Verken turneen eller Europa-turen svarer helt til herrenes forventninger, men de holder hodet høyt. Avstanden mellom herrenes selvframstilling og det de faktisk bedriver, er stor - i alle fall for Munks vedkommende. Han presenterer seg selv og de to andre som åndshøvdinger som framfører et viktig budskap til 90-årenes menneske. I virkeligheten lirer de av seg noen poplåter fra sitt gamle repertoar, spritet opp med grove, og usedvanlig platte, historier, framført av Waglen, som opptrer som «stand-up comedian». Mannssjåvinistisk Fritida bruker herrene til å drikke, knulle, snakke griseprat og diskutere livet og gamle filmer. Boka er hemningsløst B-kulturnostalgisk og like hemningsløst mannssjåvinistisk. Neppe noen generasjon har vært så nostalgisk som Hovlands, og selv går han sine likesinnede en høy gang i denne boka. Her diskuteres for eksempel Helen Shapiros og Connie Froboess' musikalske talenter med stor innlevelse. Sånn sett er det en bok for oss innforståtte: en slags litterær «Husker du?» for 68-ere. I alle fall for oss gutta.

Sarte kvinnesjeler vil nok ha problemer med å svelge de tre herrers kvinnesyn. Det kan neppe karakteriseres som politisk korrekt. Det skal vi andre ta med knusende ro. Ikke minst fordi romanen er gjennomsyret av (selv)ironi - både fra personenes og forfatterens side. I en tid hvor gravalvoret og livsstilspuritanismen brer seg som en farsott, er derfor Hovlands roman befriende lesning.

Varsku

Har den et budskap til 90-årenes menneske, så må det være et varsku mot selvhøytidelighet og patentsikre meninger. «Dr. Munks testamente» er nemlig en bok av en ironiker, om ironikere og for ironikere. Problemet med ei slik bok formuleres til slutt av Munk selv: « - Kven lar seg provosere av ironi, t.d.? sa Munk. - Enten forstår dei den ikkje, eller så skal dei sjølve vere så forbanna ironiske at dei set si eiga kjerring i hermeteikn.»

Ironi av Hovlands type er balansekunst på stram line. Har man ikke sans for det, bør man kjøpe en annen norsk samtidsroman enn «Dr. Munks testamente».