Ironiens terror

I LANG TID

har det bølget rundt den såkalt nye humoren. At den er menneskefiendtlig, forrående og bidrar til mobbing i skolen, er blitt en fast påstand - også fremført av landets statsminister. Våre intellektuelle ser ikke ut til å ville belemre seg med slike trivialiteter, og de hovedtiltalte humoristene sitter kneblet i sine egne merkevarebygg.

Hva er det som gjør at noen blir så støtt, såret og sinte over det andre vrir seg i latter av? Er det forskjeller i moralsk standard, kulturkollisjon mellom by og distrikt, er det et nytt generasjonsgap? Eller ligger forklaringen i frasen om «evnen til å forstå ironi»? Og hvorfor er det så vanskelig å kritisere den nye humoren og dens utøvere?

Spørsmålene vil raskt bringe ironibegrepet på banen. Ironi har tradisjonelt vært definert som en form for avstand. Ironikeren legger ut signaler i eller rundt budskapet sitt for at mottakeren (ikke) skal tolke meldingen på en bestemt måte. Disse tegnene kan være nær umerkelige: en svak stemmefordreining, en mimisk nyanse, over- og underdrivelser etc. I noen tilfeller kan signalene også være av en art som kun en utvalgt gruppe har forutsetning for å oppfatte. Dynamikken består altså av en slags koding og dekoding, og den gir kommunikasjonen mellom avsender og mottaker en ekstra dimensjon.

IRONIKEREN OPPLEVER

på denne måten et grenseløst handlingsrom fordi signalene som er avgitt gir ansvarsfrihet i forhold til budskapet. Etterhvert som rutinene for koding og dekoding mellom avsender og mottaker er etablert blir behovet for disse signalene stadig mer overflødige. Avsenderen i seg selv er plutselig blitt signal nok. Ethvert budskap som formuleres i TV-programmet Torsdagsklubben er eksempelvis tungt gjennomtrukket av meningsbærende signaler - åpenbare for de fleste.

Dette er forklaringen på at vår mest omstridte komiker, Otto Jespersen, kan tillate seg å stirre inn i TV-kamera med iskaldt blikk mens han ber landets statsminister «...røske hue ut av medisinskapet et par minutter...». Jespersen har over tid skapt en tydelig merkevare av sin egen person og fremtoning. Og sterke merkevarer sender som kjent sterke signaler og gir klare forventninger.

Dette er selvsagt også grunnen til at Jespersen forholder seg så taus når det stormer rundt hans offentlige opptredener i mediene. Hvis han hadde tatt av seg sin ironiske maske og stått frem med sine myke, tradisjonelle og venstreradikale holdninger, ville OJ som merkevare rakne, og vanskeliggjøre den effektfulle kommunikasjonen han i dag bedriver med så stor suksess. Slik sett lider mannen av ironisk paralyse.

Men som merkevare holder ikke OJ seg taus. Motstanden bruker han til å styrke seg. «Jeg er ondskapens yppersteprest», har han uttalt gang på gang. I en periode gjorde han det også til fast innslag i Torsdagsklubben å ta for seg sinte avisinnlegg, latterliggjøre innholdet for så å gjengjelde med en kunstferdig personutskjelling - alltid strengt i tråd med hans evig ironiske prosjekt, og friheten denne formen byr på.

DET ER NETTOPP

denne friheten som er så tiltrekkende ved gjennomført ironiske omgangs-former. Internaliserte normer, sosiale spilleregler, hemmende selvkritikk - alt kan settes til side med det riktige ironiske grepet. Makten du så opplever ved å kunne si nesten hva du vil er svimlende, og friheten til å slippe unna konsekvensene berusende. Derfor kan en gjennomført ironisk omgangsform være sterkt vanedannende, og i den såkalte ironigenerasjonen finnes det tunge brukere som lever det meste av livet sitt mellom to anførselstegn.

Mange hevder at konsekvent ironibruk er en avansert form for feighet. Slik sett kan man anse at toppen av feighet må være ironikeren som i sitt eget TV-show, omgitt av sine ironiske kollegaer og tilhengere i salen - som applauderer på instruks fra innspillingsleder - går til frontalangrep på sin motstander, uten at denne kan komme til orde.

Det er like fullt mulig å hevde at det krever mot og styrke å skulle pirke i konvensjoner, legge seg ut med høy og lav uke etter uke. At det krever disiplin, hardt arbeid og ustoppelig kreativitet å skulle møte høye forventninger om å være lattervekkende grensesprengende og nytenkende gang på gang.

De fleste vil likevel kunne enes om at det å opponere mot en dreven ironiker er problematisk. Ikke bare det: i mange tilfelle kan det være en risikabel kamp som er dømt til å tapes (slik den Lars Andreas Larsen nylig måtte tape i sitt famøse møte med Kristoffer Schau). Ironikeren kan kamuflere ulike hensikter bak sine tvetydige signaler og ulike betydningslag. Han kan sjonglere med motstridende betydninger, koble seg til alvor eller spøk etter hva som rammer eller beskytter best, og har således uendelig med retrettmuligheter. Motstanderen blir dermed stående og skyggebokse. Men det verste er at han på denne måten blamerer seg selv: stakkaren mangler humor. Eller mer presist, og enda verre - han forstår ikke ironi! Dermed er han både uskadeliggjort og latterliggjort for store deler av dagens opinion. For å flytte blikket litt: Det er neppe dristig å påstå at en arbeidssøker som har vanskelig for å takle en ironisk omgangsform, stiller med et alvorlig handikap i dagens arbeidsmarked.

På denne bakgrunnen kan vi hevde at evnen til å forvalte ironi er blitt en ny maktfaktor. Og at mangelen på det samme er samfunnets ferskeste tabu.

HVA SÅ MED

de moralske aspektene ved den nye humoren? Kan vi møte påstandene om at den er hjerteløs og menneskefiendtlig ved å vise til at den opererer innenfor et avgrenset univers, der normer og verdier er brakt i narkose for en kort tid? Eller hva med å se på den nye humoren som en slags lekegrind, der alle deltakere henger fra seg oppdragelsen sin utenfor, slik at de kan hoppe inn og leke fritt, nytt og hemningsløst? Når vi er ferdige kler vi på oss konvensjonene igjen, og er fortsatt vel bevarte. Slik sett kan vi altså både gapskratte av ideen om statsministeren inne i medisinskapet, og i neste sekund nære reell respekt for psykiske lidelser og en statsminister som er åpen om sin depresjon.

Det er det som er så flott med normer og verdier. Når de først har tatt bolig i oss, skal det mye til å få dem til å fordufte. Latter er i hvert fall ikke nok - heller ikke den ondsinnede. Av den enkle grunn er det ikke sikkert vi trenger være så bekymret for at den nye humoren vil generere mobbing i skolen. Dagens unge er eksperter i å forvalte kakafonier av inntrykk, til å gå ut og inn av ulike betydningsunivers, til å skille fiksjon fra virkelighet og spøk fra alvor. Dette er en av grunnene til at forskere etter årevis med målbevisst innsats har hatt problemer med å påvise at barn og ungdom som ser vold på TV selv blir mer voldelige.

Det finnes for øvrig annet å lære av en mann som OJ. F.eks. at utsøkt språkbeherskelse kan være mer virkningsfullt enn store muskler og knyttenever. At ord er makt - enten makten misbrukes eller ikke. For øvrig kan det kanskje være en trøst at følgende meldes fra den oppvoksende generasjon: «ironi er skikkelig ut!»