INGEN TVIL: - Hvis jeg skal velge mellom godhetsentreprenører eller grasrotentreprenører, så har jeg mest tro på grasrota. Men hvis jeg skal velge mellom godhetsentreprenører og godhetsmotstandere, da er det ingen tvil om hva jeg foretrekker, skriver Andreas Viestad om Kjetil Rolness og hans skriverier om Gunhild Stordalen. Foto: Thomas Rasmus Skaug/Nina Hansen
INGEN TVIL: - Hvis jeg skal velge mellom godhetsentreprenører eller grasrotentreprenører, så har jeg mest tro på grasrota. Men hvis jeg skal velge mellom godhetsentreprenører og godhetsmotstandere, da er det ingen tvil om hva jeg foretrekker, skriver Andreas Viestad om Kjetil Rolness og hans skriverier om Gunhild Stordalen. Foto: Thomas Rasmus Skaug/Nina HansenVis mer

Ironirikdommens fattigdom

Kom igjen, Rolness, spenn på deg Prada-skoene og gjør et slag for noe du tror på. Hva som helst!

Meninger

Hei Kjetil. Jeg var ikke på Eat jeg heller. I stedet for å være på toppmøte blant rike, berømte og mektige i Stockholm, hadde vi besøk av sjetteklasser på Geitmyra matkultursenter for barn, som lærte om dyrking og om å lage sunn og god mat, vi arrangerte sjømatdag og feiret Barnas dag i Mongolia.

Samtidig med at Gunhild Stordalen holdt sitt gripende innlegg i Stockholm, hvor hun strålende vakker, men også skjør og tydelig preget, fortalte om sin egen sykdom, stoppet vi også opp, med tårer i øynene, når vi leste diktet Lian i klasse 5B på Vestli skole hadde skrevet til oss:

« Alle ting som gror er så fine.
Vi trenger dem.
Noen brukes som mat og noen brukes som pynt.
Noen er ville og noen er plantet.
Høye trær, lave busker og fargerike blomster.
Rundt dem massevis av fugler og sommerfugler som danser.
Uten planter hadde det ikke vært liv på jorda. »

Ikke noe nytt her, egentlig, og hvis man skal se kynisk på det, kan man sikkert... Nei, det er nettopp det man ikke nødvendigvis skal. Engasjement for miljø, folkehelse og bærekraft er kjempeviktig, rett og slett.  

Det er utrolig stor forskjell på det vi holder på med på Geitmyra, og det som Gunhild Stordalen driver med på EAT. Begge deler har sine klare svakheter. Vi er så små — ett og ett barn, én og én skoleklasse — at man kan lure på hvor mye det monner i det store bildet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

EAT er så opptatt av det store bildet — av grafer og presseevents og skikkelig fine PowerPointer — at det, slik du skriver, kan minne om «en krysning av Davos-toppmøtet og Nobelkonserten uten musikk».

Hva er den beste måten å engasjere seg på? Det vet jeg ikke. Men det jeg vet, er at jeg føler mer slektskap til Gunhild enn til deg.

Hvis jeg skal velge mellom godhetsentrepenører eller grasrotentrepenører, så har jeg mest tro på grasrota. Men hvis jeg skal velge mellom godhetsentrepenører og godhetsmotstandere, da er det ingen tvil om hva jeg foretrekker.  

Du etterlyser ny kunnskap, som du mener det ikke har kommet av EAT. Men du tilbyr ingenting selv. Du sier at det er journalister og kommentatorers oppgave å forstå, men du tilbyr ikke mer forståelse enn ved å påpeke det åpenbare, som er påpekt hundrevis av ganger før: At Gunhild Stordalen er rik, hovedsakelig fordi hun er gift rik.

Var det alt du fikk med deg, så aner det meg at det var fordi du ikke fulgte så godt med.

Det er for tidlig å si om EAT vil bli en game-changer, om det vil være med på å få ellers uinteresserte kapitalister og pølsepolitikere til å endre sin praksis i forhold til viktige spørsmål rundt mat, klima og bærekraft. Men én ting er sikkert: Det er et forsøk. Et skikkelig storslått forsøk. Og det er ikke teit å engasjere seg.  

«Mett på moralsk kapital,» er tittelen på det siste i rekken av dine litt morsomme, men mest bare sinte og bitre Stordalen-angrep, den ironiske tiurleiken fra Tiurveien. Jeg synes også det kan være moro å leke med Bourdieu-begreper. I hvert fall av og til. Sentralt for Bourdieu er at det finnes ulike typer kapital som anerkjennes innenfor ulike felt. Det kan være mulig å veksle inn denne kapitalen — mot et slags gebyr — i andre typer kapital.

Økonomisk kapital kan veksles inn i kulturell kapital hvis man bare får god nok hjelp til å kjøpe dyr kunst, eller moralsk kapital dersom man arrangerer stort toppmøte og klarer å overbevise verden om at engasjementet er ektefølt.

Men nok om Gunhild. La oss snakke om deg. Det som må plage deg, og som kanskje er det som gir den Rolnesske penn en stadig mer bitter snert, er at det du er rik på først og fremst er ironisk kapital. Og den er det ikke er lett å veksle inn. Det er en valuta med begrenset holdbarhet, som utsettes for et voldsomt inflasjonspress. Der det før holdt med et lite syrlig stikk, trenger du nå bunkevis.

Når du fyller trillebåren med ironikapital og tar den til torgs med vitser om Stordalens ryggmarg, kan du nok oppleve et rush av det som følger: Jubelen fra heiagjengen, og den like velkomne harmen fra de velmenenendes rekker. Men så er det stille.  

For hva står du for? Hva vet vi om deg, annet enn at du hater feminisme, elsker eksklusive sko og liker å kle deg ut som en 23-åring til jul?

Det du ikke kommer fra, er at om Gunhild dauer i morgen, så har hun bidratt til noe større en seg selv. Og du vet hva man sier om sånne som ikke står for noe, ikke kjemper for noe, ikke bidrar til noe, hva man sier om dem etter at stormen rundt siste utspill har lagt seg?

Man sier det samme som om menn med dyre, lisseløse sko: Ikke så mye.