Irriterende godt håndverk

Bokstavelig talt et skoleeksempel på novellekunst.

Tormod Haugland har tidligere skrevet tre romaner og en diktsamling. «Orden» er hans første novellesamling, og de ti novellene sentrerer alle rundt om ikke hverdagslige, så allmennmenneskelige situasjoner/konstellasjoner: parforhold, familie, begravelser, vennskap.

Påfallende er Hauglands språklige stramhet, som i passasjer er en nytelse å lese - et skoleeksempel på hvordan noveller skal skrives.

Her er nærmest striglete dialoger som alle skjuler noe (eg sa, sa ho), detaljskildringer, en lett humor i den fomlete, noe tunge tausheten, i det usagte. Haugland har rg evnen til å skape en novellistisk samtidighet i språket. Videre bærer alle novellene en slags hemmelighet, noe nesten betent som skaper en leserforventning om en «løsning» på hva dette egentlig dreier seg om - en forventning som ikke innfris. Som om novellene både dreier seg om noe svært viktig - samtidig noe helt hverdagslig, ingenting - en meningsmettet meningsløshet. Og hele tida den irriterende følelsen av at novellene avsluttes før vi lesere egentlig vil, liksom han som sitter på dødsleiet til sin mor og vi som hele tida tror hun dør, at hun sier noe viktig. Det gjør hun da kanskje også, men antakelig først noen timer etter at novellen er avsluttet.

Kanskje er jeg urettferdig, kanskje er det vissheten om at Haugland underviser på skrivekursakademiet i Bergen som gjør at novellene i mine øyne likevel blir noe monotone og gjenkjennelige - etter hvert nesten irriterende riktige.

For originale er de ti novellene ikke, verken i form eller i innhold, snarere et skoleeksempel på hvordan noveller skal skrives nå for tida.

Men uten tvil - Haugland gjør et svært god håndverk. Og, som man sier, «Orden» er absolutt «verd å lese».