IKKE OVERFLADISK:  «Jeg er dypt uenig i at det handler om en bisarr trang til å fremstille seg selv bedre enn man er. Jeg ser på det som å fokusere på noe positivt», skriver artikkelforfatteren. Foto: Stoyan Nenov / Reuters / NTB Scanpix
IKKE OVERFLADISK: «Jeg er dypt uenig i at det handler om en bisarr trang til å fremstille seg selv bedre enn man er. Jeg ser på det som å fokusere på noe positivt», skriver artikkelforfatteren. Foto: Stoyan Nenov / Reuters / NTB ScanpixVis mer

Irriterende negativ

Er vi virkelig så naive at vi med hele oss TROR på at alle andre har det perfekt hele tiden, bare fordi de ikke hyler ut sine dype sorger på internett?

Meninger

Suzanne Aabel skriver i sin kronikk i Dagbladet 6. juni at vi er irriterende positive. Hun referer til trenden om å utfordre hverandre til å hver dag i tre dager skrive tre postive ting som enten er skjedd eller følt.

Hun skriver blant annet: «Men er det ikke nettopp dette som har blitt diskutert opp i mente med bruk av sosiale medier? At folk har en bisarr trang til å fremstille seg selv bedre og enn de egentlig er? Hva er poenget med å spre en dille som bare gir muligheten til å pynte enda mer på sannheten? Jeg oppfordrer herved alle til å skrive tre ting som irriterer deg! Tre ting som suger. Herregud så mye gøy folk kunne ha skrevet. Ikke minst interessant. Og trist. Og fint. Og sant. Og ekte.»??

Jeg er uenig med Aabel og de andre som har diskutert dette opp i mente. De som mener det er irriterende positivt. Jeg tenker faktisk helt motsatt av dem.

Jeg er dypt uenig i at det handler om en bisarr trang til å fremstille seg selv bedre enn man er. Jeg ser på det som å fokusere på noe positivt. Jeg ser på det som å finne noe som har vært lettere enn noe annet den dagen og som har gitt en god følelse på innsiden.

Vi er et land med over 5 000 000 innbyggere. Fem millioner mennesker som i hverdagen har flere roller å utfylle. Vi er mødre og fedre, vi er sønner og døtre og barnebarn. Vi er besteforeldre, ansatte, naboer og sjefer. Vi er bekjente og vi er bestevenner. Vi snakker anderledes til farmoren vår enn vi gjør til kona. Vi forteller noe annet til bestevenninnen enn vi gjør til han som alltid sitter bak disken i nærbutikken.

Vi kjenner alle til situasjonen der vi møter en vi ikke har sett på lenge og han spør hvordan det går. «Det går bra, takk som spør», svarer de aller fleste av oss. «Og du da? Alt vel med jobb og familie?» «Alt vel», vil jeg vedde på at han svarer. Så går man hvert til sitt igjen og sees kanskje ikke igjen før om et år eller to, helt uvitende om hvordan livet egentlig er.

For det er ikke alt vi deler med alle. Vi forteller Facebook noe annet enn vi forteller den nærmeste familien. Det betyr ikke at det er feil, det betyr bare at det er fra en annen rolle.

I tillegg til de hverdagslige rollene vi alle er pålagt siden vi ble født, har vi også en psykisk brikke i spill når vi er «irriterende positive». Etter en lang dag hvor bilen er havarert og ungene glemt igjen i barnehagen og middagen brent og økonomien så laber at ikke alt kan betales som det skal - så sitter man kanskje i fred på terrassen sin sent om kvelden. Ungene sover og man har ingen kjæreste.

Men man har en kopp med te og et pledd rundt bena. Solen er på vei ned, men himmelen er fortsatt lys. Fordi det er juni og mange varmegrader. Man hører et nyforelsket ungt par fnise lenger ned i gata og hos naboen spilles det musikk. Og for første gang i løpet av 24 timer puster man med magen.

Man trekker luften helt ned og man kjenner at det sprer seg helt ut i tærne, gjennom ryggraden, ut i fingerspissene og helt til tuppen av håret. Og i et øyeblikk, et pittelite øyeblikk, slapper man av.

Gjør det noe at man velger å fokusere på det? Gjør det noe at det vil være det man husker fra den dagen alt annet gikk galt? Og er vi virkelig så naive at vi med hele oss TROR på at alle andre har det perfekt hele tiden, bare fordi de ikke hyler ut sine dype sorger på det store internett? Er det virkelig så ille at det private fortsatt blir privat, mens hyggelige stunder blir delt med flere??

Jeg har personlig hatt flere dager hvor alt har gått galt. Jeg er alene med to barn, jeg har vært alvorlig syk og sliter med store senskader. Jeg kan ikke studere, jobbe eller kjøre bil. Hele livet er snudd på hodet og ingenting blir som jeg ønsket at det skulle være. Jeg har minimalt med penger og det kan være vanskelig når begge barna blir invitert i bursdag samme måneden, for jeg rett og slett ikke har penger til å alltid sende med begge to gaver.

Men på sånne dager kan jeg lese på Facebook. Og jeg kan se en venninne med kaffekoppen og favorittboka. Eller en kompis som puster med magen langt inne i skogen. Eller en gammel venn av familien som nyter et barnebarns første «bessemor». Og jeg tenker at de opplever gode øyeblikk. Og de inspirer meg til å selv oppsøke gode øyeblikk. Rydde vekk tankene om det vanskelige og finne en positiv ting med dagen før jeg legger meg. Ikke fordi jeg tror de har det perfekt hele tiden, men fordi de har funnet noe som akkurat da gjør den dagen litt enklere.

Jeg er dypt uenig i at det er en bisarr måte å fremstille oss bedre enn vi er. Facebook eller andre sosiale medier har aldri vært og vil aldri være en fasit på folks virkelige liv. Ei heller svaret «Alt vel. Og du da?» man får fra en man en gang kjente, hvis man treffes i forbifarten.

Jeg anerkjenner og respekterer det negative. Vi møter det, alle og enhver. Og de fleste som har passert myndighetsalder bør også vite at det er virkeligheten. Men jeg vil dyrke det positive. For det er også ekte. Så takk til alle i nettverden som på tunge dager inspirer meg til det.

Hver dag trenger ikke være god. Men det er som regel noe godt i hver dag.?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook