Irriterer seg grønn

Cathrine Sandnes (35) debuterer som spaltist i Dagbladet. Der skal hun ta opp ting som irriterer henne.

- Ærlig talt ...

Cathrine Sandnes senker den ellers høyt hevede stemmen og nikker smilende ned mot Anna på tre måneder.

- Det er jo grenser for hvor mye det er å gjøre når man får barn.

Får respons

Hun ble ny redaktør for det toneangivende tidsskriftet Samtiden for ni måneder siden siden, i mars fødte hun sin andre datter, altså Anna, og i dag debuterer hun som spaltist i Dagbladet.

- Vi har kjøpt rekkehus og Volvo stasjonsvogn, og jeg satt der, på god vei til å bli den sure dama foran tv-en som roper «Hvorfor skriver ingen sånn og sånn?».

Sandnes ler.

Hun begynte i Dagsavisen i 1994, der hun også har vært kulturredaktør. Etter hvert ble hun lei begrensningene ved avisformatet, men etter flere års pause gleder hun seg til å skrive igjen.

VIL VISE SAMMENHENGENE: - Før hadde jeg en overdreven tro på kunstens muligheter. I dag vil jeg vise ting i en større sammenheng. Det er få personer som er interessante i seg selv, sier Cathrine Sandnes, som gikk på Britney Spears-konsert for å forstå hva all viraken handlet om. Uten å forstå noenting. Foto: STEINAR BUHOLM
VIL VISE SAMMENHENGENE: - Før hadde jeg en overdreven tro på kunstens muligheter. I dag vil jeg vise ting i en større sammenheng. Det er få personer som er interessante i seg selv, sier Cathrine Sandnes, som gikk på Britney Spears-konsert for å forstå hva all viraken handlet om. Uten å forstå noenting. Foto: STEINAR BUHOLM Vis mer

- Jeg har gjenoppdaget avisenes egenart: den umiddelbare responsen! Når jeg irriterer meg over noe, trenger jeg ikke vente i seks måneder med å få det ut, slik jeg må med Samtiden, sier hun.

Ulike sider

På side fire i Dagbladet skal hun jevnlig ta opp temaer hun synes mangler i den offentlige debatten. Hun har ikke skrevet på flere år, men fått andre til å gjøre jobben.

- Det er privilegert. Hver gang jeg lurer på noe kan jeg ringe til de som har svarene og få dem til å skrive om det, sier redaktøren.

- Hva mangler i avisene?

- Sammenhengene. Man tar en del grunnkunnskaper for gitt. Hvor mange vet for eksempel forskjell på Fatah, Hamas og Hizbollah?, spør Sandnes.

Hun snakker først og fremst som tidsskriftredaktør, men alle Sandnes\' roller glir over i hverandre:

- Jeg har som mål å få vite stadig litt mer om hvordan ting henger sammen, og vise verden fra ulike sider.

«Pikant kvinnestrid»

- Hvordan setter du dagsorden i et tidsskrift?

- Du må fjerne deg litt fra den vanlige tidsopplevelsen. Bortsett fra Valla-saken, som har blitt en dyptgripende politisk sak, lever få saker så lenge.

- Hvordan har den blitt så spesiell?

- Med sine 100 000 medlemmer er LO en ekstremt viktig politisk aktør, Valla har vært en sterk leder og viljen til å fjerne henne har blitt stor. Saken har hatt en enkel dramaturgi, som et pikant drama mellom to sterke kvinner, som bare blir større og større.

- Ville saken blitt like stor om den nettopp ikke startet som et «pikant kvinnestrid», som Dagbladet opprinnelig kalte den?

- Nei, saken ville vært en helt annen hvis en mannlig medarbeider gikk ut mot Yngve Haagensen. En mann som er beslutningsdyktig, sies å være villig til å ta upopulære avgjørelser. Men det handler også om at dette er mennesker med vanvittig mye makt, det er dét som gjør at den saken ruller og går.

Slår et Drillo-slag

Det er ikke religion som er Sandnes\' opium, men litteratur og sport. Derfor er det vel naturlig at hun debuterer som Dagbladet-spaltist med en kommentar om Drillo?

Sandnes fyrer løs:

- Det irriterer meg grenseløst hvordan Gud og hvermann kaller seg fotballeksperter ... Det er jo fint, det, men kritikken mot Drillo er smålig. Man driver historieforfalskning når man sier at Drillo var kjedelig. Det er ikke sant!, nærmest roper hun.

Det er i det hele tatt overraskende mye som irriterer blide Sandnes. De som sier at man blir så annerledes av å få barn, for eksempel:

- Man blir jo ikke det!

Og de som doller opp bikkjene sine og tar dem med til psykolog:

- Hvis de har så mye overskudd, kan de ikke da ta seg en jobb i den offentlige omsorgen? Snakk om sykdomstegn ved samfunnet!

Så ler Sandnes igjen:

- Det er sånne ting jeg sitter i mitt forstadsliv og tenker. Hadde jeg ikke fått denne spalten, ville jeg blitt hun leserbrevdama som skriver inn til avisa hver dag.