Irsk surrealisme

Det hviler en eiendommelig uhygge over denne romanen og dens infantile tittel. I Flann O'Briens surrealistiske versjon av den irske landsbygda er enhver situasjon totalt uten forutsigbarhet. Ingenting kan tas for gitt.

Romanen er formet som jeg-personens beretning om hvordan han sammen med en venn på bestialsk vis tok livet av en eldre, velstående bonde, og hvordan dette drapet førte ham inn i de merkeligste opplevelser, først i offerets hus, siden på en politistasjon i nærheten.

Motivet for drapet er enkelt nok: Jeg-personen har viet sitt liv til å samle og studere filosofen og vitenskapsmannen de Selbys skrifter og de kommentarer som finnes. Han skriver sin definitive «de Selby-indeks», men mangler penger til å publisere den. Drapet skjer nærmest i den vitenskapelige litteraturens navn. Jeg-personen har da også utstyrt den absurde beretningen om sin ugjerning med et rikt noteapparat som gir leseren en innføring i de Selbys mildt sagt særegne teorier og kritikken av dem.

Tradisjoner

Flann O'Brien var ett av Brian O'Nolans (1911- 1966) mange pseudonymer. «Den tredje politimannen» ble skrevet i 1940, men utgitt først året etter hans død. Selv påsto han at han hadde mistet manuskriptet på bussen eller puben. Det er lett å godta beskrivelsen av ham som en tidlig postmodernist, solid forankret i irsk fortellertradisjon, den samme tradisjonen som skinner så klart igjennom hos nyskapende modernister som eksil-irene James Joyce og Samuel Beckett.

«Den tredje politimannen» er en burlesk fabel, en forunderlig surrealistisk thriller hentet fra det hinsidige, fortalt på en både drømaktig distansert og pedantisk måte, med en jeg-forteller som synes gruelig upåvirket av det han selv forteller. Den trygge landsbygda viser seg å være en versjon av Alices Wonderland. Språket beveger seg framover som en klebrig, tyktflytende væske, og er med på å forsterke den merkelige uhyggefølelsen som O'Brien etablerer allerede på første side og holder helt ut.

Feller

Her finnes det et overskudd av slapstickhumor, men man kan aldri være sikker på hva de naivt undrende blikkene man møter hos skikkelsene i denne boka egentlig skjuler. De kan virke harmløse i sine grublerier og filosoferinger over f.eks. ulike sykkelteorier, men i O'Briens univers er alle forutsetninger for menneskelige relasjoner revet vekk. Her finnes det ingen velkjente holdepunkter, ethvert fotfeste er en ny felle.

Verdi- og identitetsoppløsningen er total, noe som også gjelder jeg-personen, her er alt bare tilsynelatende, vilkårlig, anomalt. I enhver situasjon kan absolutt alt i neste sekund snus på hodet, og leseren gis aldri en anledning til å forutse neste bevegelse. Det latterlige og harmløse er samtidig forkvaklet og truende, og Flann O'Brien tilbyr ingen trøst i sin forunderlige roman.