Irsk tragedie

Dermot Healy skriver som en undergangsdømt naturkraft og «Bukkesangen» er en vakker malstrøm som omslutter leseren og trekker ham eller henne med seg ned til den mørke, stille bunnen av tragedien som «Bukkesangen» er.

Jack Ferris er skuespillforfatter og fisker. Han er født katolikk men praktiserer ikke sin religion. Catherine Adams er en ambisiøs, protestantisk skuespillerinne. Jack er uhelbredelig hekta på Catherine og de har bodd

sammen i Belfast i to år til Catherine ikke orket Jacks drikking lenger som

han mildt sagt går glødende inn for.

Nå er hun i Dublin og øver inn rollen i skuespillet Jack har skrevet for og til henne. Hun nekter å svare på Jacks utallige telefoner og til slutt blir Jack så desperat at han ringer inn en bombertrussel mot teateret. At dette ikke hjelper nevneverdig på situasjonen skulle være unødvendig å si. Jack tar seg en pustepause på en psykiatrisk anstalt og innser der at den eneste måten han kan få Catherine tilbake på er å gjenskape hennes i skrift. Med fanatisk iver fyller notisbok på notisbok med nedtegnelser om Catherines liv. Han går femti år tilbake i tid og begynner historien om og med Catherines far, Jonathan Adams som studerte til prest men som bestemte seg for å bli politimann i stedet uten å oppgi sitt sølibat.

Speilbilde

Da han 43 år gammel møter Maisie Ruttle fyker sølibatet på irskesjøen, og de får døtrene Catherine og Sara som under oppveksten utvikler en sans for drama og sex. Karrieren til Jonathan Adams i politiet blir et speilbilde av konflikten i Nord-Irland fra politiets brutale overgrep mot fredelige demonstranter i 1968 via Ian Paisley og den katastrofale ankomsten av britiske soldater fram til dagens fredsforhandlinger.

Adams går av med pensjon og flytter familien til sommerstedet på halvøya Mullet i Mayo. Omgitt av irsktalende republikanere hyrer han en språklærer, leser alt han kommer over av lokalhistorie og skriver en avhandling om protestantenes historie i området før han dør av kreft.

Med Bukkesangen fletter Dermot Healy sammen flere sider av irsk historie.

Den er på samme tid en roman om Dublin, byene i det protestantiske Nord-Irland, landsbygda på begge sider av grensa og, mest fascinerende av alt, om livet i de irsktalende områdene lengst vest i republikken.

Humor

Healy trekker på originalt vis opp de siste femti årenes historie i Irland og hvordan holdninger og mentalitet har forandret innbyggerne. Healy skriver med humor og andakt om de mørkeste selvbedrag, og inngir aldri leseren falske forhåpninger. Bukkesangen er en fortelling om de moralske følger av å

fornekte sannheten og om det forløsende og frigjørende i å ikke fornekte historien i motsetning til det katastrofale i å misbruke den. Healy skriver om å leve med hodet over skulderen, om å konstant prøve å få øye på hvem eller hva som forfølger oss og om illusjonene vi skaper for å slippe unna.

Healy skriver om spenningsfeltet mellom fornektelse og godtagelse, om tap, tilgivelse og kjærlighet. Bukkesangen er den mest intense skildringen av drukkenskap som uttrykk for en febril higen etter lykke jeg har lest siden «Under vulkanen». Healy smergler et uforglemmelig bilde av avhengighet, i Jacks tilfelle av sprit, som en religiøs søken. Han skriftstiller det avhengige sinnet og den totale desorientering det avføder. Jack er ikke engang i stand til å analysere sin situasjon, langt mindre i stand til å gjøre noe med den.

Healy viser dette gjennom lange avsnitt hvor språket lukker seg rundt Jack.

Healy bryter de opp med abrupte oppsummeringer av scener, han snurper plottet sammen og røsker leseren ut av rytmen. Å lese Bukkesangen er som

danse på tåspissene i timevis for en utrent jævel. Den er en øvelse i overlevelse, et berusende blodslit.

Healy gir liv til atlanterens knusende bølgeslag, om landskapet som med tung ro blir knulla av havet. Han rytmegir liv til lite romantiserte sider av Belfast så som lukten av kinarestaurantene og stanken og den polyfoniske

støyen av morgentrafikken.

Balansegang

Og avslutningen av romanen er en perfekt balansegang mellom sympati og skamfølelse. Jack er ute på fiske i hardt vær og over radioen hvisker han og Catherine fram sin tilståelse, innrømmelsen av sin egen utilstrekkelighet.

Kjærlighetsbrevene Catherine aldri sendte og Jacks skrøpelige edruskap,

de forsiktige forsikringene om å møtes til helgen. Og den altomsluttende sorgen etter at det blir stille. I disse dager da genier utropes annenhver uke kan det vise seg at Dermot Healy er akkurat det.

Hvis 1998 brant ned til grunnen er Bukkesangen boken jeg ville reddet med meg om jeg bare fikk velge en. Og Knut Ofstads intense, mørktklingende oversettelse gjør Bukkesangen til en språklig vekkelse. I lange, klare slynger har oversetteren gjenskapt Healys nådeløst vakre språk, og ikke siden Ofstad lurte oss til å tro at Cormac McCarthy faktisk hadde skrevet «Alle de vakre hestene» på norsk har han levert en oversettelse av slikt kaliber som denne.