Irske fortellerstemmer 1999

Århundrets mest påaktede irske fortelling er James Joyces roman Ulyssesfra 1922. Tidsrommet hele den lange romanen strekker seg over er størsteparten av døgnet 16. juni 1904. Gjennom dette døgnet vandrer hovedpersonen, jøden Leopold Bloom, rundt i Dublin. I dag vandrer en rekke Joyce-entusiaster i Mr. Blooms fotspor - noen av dem nedfelt i byens fortau - for å minnes denne stemningsrike romanen og dens antihelt.

De fleste av disse er først og fremst Dublin- og Irland-entusiaster og tenker ikke over at de følger etter en skikkelse som først og fremst symboliserer landflyktighet og følelsen av å være utslått - ikke den tilhørighet og hjemmefølelse som så mange forbinder med nettopp denne byen og dette landet.

Som jøde i Dublin i 1904 tilhørte Leopold Bloom en minoritet i et land der majoritetsbefolkningen var underlagt fremmed styre. Bloom levde i landflyktighet i et land som gjennom flere hundre år var blitt kulturelt og politisk undertrykt. En undertrykkelse som ble særlig merkbar etter at den opprinnelige, irskspråklige adel ble fortrengt av en engelskspråklig på slutten av 1500-tallet. Den irskspråk-lige adelen hadde tjent som velyndere og sponsorer for diktekunst og litterær virksomhet av ulik art. Det skulle mange kuskinn til for å framskaffe pergament nok til et omfattende manuskript. Det var nettopp i dette århundret mange folkespråk etterhvert ble forankret i en skriftlig standard gjennom trykkekunsten. Dronning Elizabeth I lot protestantisk propaganda trykke på irsk, men irskspråklige tekster ellers slapp ikke til i trykkeriene som var på det engelske herrefolkets hender. Konsekvensen var at et av Europas aller eldste skriftspråk ble et av de siste som fikk nyte godt av trykkekunsten.

Men i dette folket som systematisk var blitt underlagt en minoritets kår i sitt eget hjemland, slik det skjedde i de fleste av de britiske koloniene - i dette folket fantes det fra århundreskiftet en minoritet av landflyktige. Jøder som hadde flyktet unna pogromene i Øst-Europa, havnet også i Irland. På den irske øya finnes det ennå i dag jødiske kommuniteter i Belfast, Dublin og Cork. De 170 i Limerick ble systematisk forfulgt og fordrevet i 1904 som følge av katolsk antisemittisk propaganda av prester som tilhørte Redemptorist-ordenen. Disse fordrevne jødene passer det å minnes i dag på Bloomsdag, som Joyce la nettopp til det året, om enn av en annen grunn: Det var året han selv dro i landflyktighet fra Irland. Det er vel knapt noe folk som kommer jødene så nær i erfaring med undertrykkelse og landflyktighet som irene. Emigrasjonen fra Irland hadde pågått i stor stil allerede lenge før den store hungerkatastrofen satte inn fra høsten 1845, men fikk fra da av voldsomme dimensjoner som var med på å redusere det overbefolkede landet med flere millioner mennesker. Tradisjonen med uutholdelig fattigdom og slum med påfølgende emigrasjon så snart det lot seg gjøre for dem i de store barneflokkene som nådde voksen alder, ser vi ennå fullt levende i fortellingen «Engelen på det sjuende trinnet» av Frank MacCourt; der er handlingen lagt til Limerick før og under siste verdenskrig.

MacCourts behandling av dette temaet har ikke lang tradisjon i Irland. Ikke bare dveler han ved slummen og det irske presteskapets fordommer og ufølsomhet, men fortellingen er også delvis basert på egen erindring. Boken ble da også i Irland mottatt med blandete følelser. Både hungerkatastrofen i det forrige århundre og senere fattigdom og slum har i irsk litteratur vært behandlet som prøvelser som et forpint og undertrykket folk ble utsatt for utenfra. Og det råder det ingen tvil om at det var. Men den katolske kirkens utnyttelse av dette for å styrke sin stilling førte til andre tragedier og innbyrdes splid - tema det fremdeles knapt kan berettes om litterært av andre enn eksilirer, som en Frank MacCourt. Mye av dette skyldes at det i det irske folk ennå fins så mye ubearbeidet lidelse - sorg og bitterhet - knyttet til tema som hungerkatastrofen og den nokså konstante og vidt utbredte fattigdommen siden, og ikke minst til den eneste veien ut av fortvilelsen: emigrasjon. Ved emigrasjonen hefter ofte følelsen av svik: av å ha blitt sveket av sitt eget land, men også av selv å ha sveket sine nærmeste og sitt eget.

Målene for irsk emigrasjon har variert gjennom tidene, men stedene har vært nokså konstante. Det har til alle tider dreid seg om England, Amerika og Australia. Før emigrasjonen til Australia begynte ble tusenvis av irer sendt dit av engelskmennene som straffanger - enten de hadde vært med på politisk opprør eller hadde stjålet et brød. Nå har forfatteren av «Schindlers liste», Thomas Keneally, kommet med en omfattende historisk reportasje om noen av disse skjebnene - skjebner som finnes i hver eneste irske familie. Skjebner som det blir tiet om fordi de ennå vekker smerte, men som tilhører en lang, undertrykt fortelling. Begynnelsen på denne fortellingen finner vi i Keneallys bok «The Great Shame: A Story of the Irish in the Old World and the New».

Hungersnøden rammet først og fremst den irske jordløse landbefolkningen, men førte også med seg at mange irske katolikker med ressurser utnyttet situasjonen. Dette kompliserte forholdet har vært helt fortiet i den unge irske republikken som i år kan feire 50-årsjubileum. Dette er naturlig nok ikke noe tema for jubel, men god kunst har aldri fulgt jubelen. Det gjør heller ikke forfatterne Eugene McCabe og Colm Toibin som nettopp tar opp dette problemet. Poteten, som i all vesentlighet utgjorde næringsgrunnlaget for den største del av landbefolkningen, slo ikke feil bare i 1845, men også i 46 og 47.

Sekstiåringen Eugene McCabe er nettopp utkommet med noen voldsomme fortellinger gjennomsyret av smerte, skyld og raseri: «Tales from the Poorhouse». Det er fortellingene til noen av de som overlever hungeren og nøden for hundre og femti år siden. Fire ulike stemmer får slippe til i all sin kompleksitet og blir satt inn i sin historiske kontekst, som tydeliggjør de store forskjellene som rådet i datidens irske samfunn. Leseren av denne boka kommer under huden på det romantiserte ferielandet Irland.

Det andre bidraget kommer fra forfatteren Colm Toibin, prisbelønnet for sin roman «The Story of the Night» (1996). Handlingen er lagt til Buenos Aires under og etter generalenes forfølgelse av opposisjonelle. Hovedpersonen er en homofil argentiner med engelsk mor som lever et meget fordekt og forsiktig liv. Denne romanen kan leses som en allegori på mange irske liv. Det irske samfunn er preget av en restriktiv holdning til seksualitet, ofte formulert av et frustrert presteskap - homofili ble først legalisert på nittitallet. Det har dessuten et komplisert forhold til uroen i Nord-Irland som utgjør en så viktig del av republikkens egen historie.

I London Review of Books skrev Toibin i fjor sommer et omfattende essay kalt «Erasures» om hvorfor hele hungerkatastrofen har vært et slikt ikke-tema i Irland. Han kommenterer flere av de faghistoriske studiene som kom i forbindelse med 150-årsmarkeringen av tragedien, men problematiserer at ikke bare engelsk landadel, men også mange blant irsk middelklasse, ignorerte de som sultet og i flere tilfelle gjorde seg rike på dem. Et av de mange grelle bildene han holder opp, er hvordan man samlet inn penger til den katolske katedralen i Enniscor-thy i grevskapet Oxford der Toibin vokste opp, slik at dørene kunne åpnes inn til all dens prakt i hungersåret 1846.

Homofili er et svært kontroversielt tema i dagens Irland. At det bortsett fra Toibin nå særlig er irskspråklige forfattere som tar dette opp, er neppe tilfeldig. Språket til dem som ble hardest rammet av hungerkatastrofen var irsk. Det er direkte etterkommere av disse som nå gir stemme til «forbudte» følelser. Disse stemmene har nemlig lært at fortellingen kan holde deg i live når alt annet truer med ikke å gjøre det.