Isachsens angrep

I EN DEBATTARTIKKELi Dagbladet 9 mai 2005 trekker spaltist og forfatter Gro Isachsen i tvil resultater som fremkommer fra Folkehelseinstituttets seksualvaneundersøkelser. De norske seksualvaneundersøkelsene har vært gjennomført med 5 års mellomrom siden 1987, siste gang i 2002. Jeg var prosjektleder for seksualvaneundersøkelsen i 2002 inntil jeg sluttet på Folkehelseinstituttet. Undersøkelsene er viktige verktøy i forhold til det forebyggende arbeidet med uønskede graviditeter og seksuelt overførbare infeksjoner, men også andre aspekter av seksuell og reproduktiv helse. Lav svarprosenter i spørreskjemaundersøkelser kan representere et problem i forhold til generaliserbarhet. Resultatene fra seksualvaneundersøkelsene bygger på svarene fra et tilfeldig utvalg på 10.000 nordmenn mellom 18 og 49 år (til 60 år i 1987 og 1992). Når man trekker et tilfeldig utvalg personer til å delta i en undersøkelse, tenker man seg at får med seg i utvalget personer med alle de erfaringer og egenskaper som finnes i befolkningen som helhet og i riktig størrelsesorden. Et tilfeldig utvalg gir med andre ord grunnlag for å uttale seg om hele den populasjonen utvalget er trukket fra. Svarprosentene i seksualvaneundersøkelsene har falt fra 63% i 1987 til 35% i 2002. Hvorvidt bortfallet fra undersøkelsen representerer et problem, avhenger av om de som ikke svarer har andre seksualvaner enn de som svarer.

GENERALISERBARHETEN av resultatene fra undersøkelser som bygger på tilfeldige utvalg er avhengig av om frafallet er tilfeldig eller systematisk. Dersom bortfallet er tilfeldig, vil det ikke være noen forskjell mellom de som svarer og de som ikke svarer. I forhold til seksualvaneundersøkelsen 1992 gjennomførte Folkehelseinstituttet en egen studie av om frafallet var tilfeldig eller systematisk. Var det slik at folk som ikke svarte på undersøkelsen avvek fra de som svarte i forhold til ulike typer seksualvaner? Frafallsundersøkelsen konkluderte med at frafallet var tilfeldig snarere enn systematisk. Det er all mulig grunn til å anta at seksual-vane-under-søkelsene i 1997 og 2002 også er det. En annen måte å vurdere påliteligheten av undersøkelsene kalles ekstern validering av datamaterialet. En ekstern validering av er en sammenlikning av resultater fra den aktuelle undersøkelsen med andre studier på samme tema som har vært gjennomført både i Norge, men også i Sverige som kulturelt har mange fellestrekk med Norge. Resultatene fra seksualvaneundersøkelsene avviker ikke dramatisk fra andre metodisk solide undersøkelser med hensyn til andelen som har eller ikke har hatt samleie, prevensjonsbruk og bruk av smittebeskyttelse. På denne bakgrunnen mener vi det er rimelig å hevde at resultatene fra seksualvaneundersøkelsene kan generaliseres til Norges ikke-institusjonaliserte befolkning, som leser og skriver norsk, mellom 18 og 49 år.

DET ER RIKTIG som Isachsen skriver, at Folkehelseinstituttets seksualvaneundersøkelser har et helseperspektiv, og at de retter seg mindre mot kvaliteten på nordmenn seksualliv. Slike befolkningsrettede undersøkelser gir en annen type kunnskap, og supplerer den innsikten som kommer fra klinisk sexologi. Enhver undersøkelse må tilpasses problemstillingene. Å anklage seksualvaneundersøkelsene for ikke å interessere seg for folks opplevelser eller følelser knyttet til seksualitet har sammenheng med at fokus for undersøkelsene var atferd. En viktig grunn til det var at man hadde behov for å beregne spredningspotensialet av seksuelt overførbare infeksjoner.