Isaksen med vann over hodet

VANN: I sitt innlegg den 11. november i anledning lanseringen av årets UNDPs Human Development Report har Torbjørn Røe Isaksen tatt seg vann over hodet. Med henvisning til den svenske økonomen Segerfeldt fra Svenske Næringsliv mener Isaksen at økt privatisering vil kunne slukke tørsten til verdens 1,2 milliarder mennesker som i dag mangler tilgang til rent vann. Han argumenterte for det samme i Nationen den 5. mai i år og det er verdt å spørre seg om Isaksen virkelig har lest UNDP sine rykende ferske anbefalinger. UNDPs Human Development Report for 2006 oppfordrer stater til å ta verdens vannkrise på alvor og sørge for å halvere andelen mennesker som i dag lever uten tilgang til rent vann og sanitær innen 2015. Rapporten peker på fire hovedstrategier for å oppnå dette; at regjeringer bør anerkjenne vann som en menneskerett, at alle land bør utarbeide nasjonale strategier for vann og sanitær, økt internasjonal bistand til vannsektoren og sist men ikke minst en global handlingsplan for å løse vannkrisen. Budskapet er tydelig. Løsningen på vannkrisen ligger i å styrke offentlig politikk og å ansvarliggjøre nasjonale myndigheter. Vannkrisen vil derimot ikke løses ved hjelp av markedets usynlige hånd.

UNDP STADFESTER det som lenge har vært fremhevet av hva Isaksen kaller den «dogmatiske venstreside»; nemlig at vann ikke kun er et behov, men en rettighet, at vann er en felles gode som ikke kan legges ut for salg som om det skulle vært hvilken som helst vare, at private selskaper ikke har rett til å kutte vannforsyningen til fattige hushold og at offentlige institusjoner må regulere prisen på vann. Det er ikke til å komme bort fra at det offentlige i dag står for over 90% av vannforsyningen rundt i verden. Statlige vanntjenester spiller derfor en nøkkelrolle i å nå tusenårsmålet om forbedret vanntilgang. Det er et paradoks at siden 1990-tallet har fokus snarere vært på å sikre vanntilgang til de fattige gjennom privatisering heller enn å forbedre de eksisterende offentlige vanntjenestene. Vannprivatisering har hatt dramatiske konsekvenser. UNDP skriver i sin rapport at «Selv om erfaringene har vært blandede, har privat vannforsyning vist seg å ikke representere den magiske løsningen. I mange tilfeller har privat sektor mislyktes i å forbedre effektivitet, finansiering og styresett.»

ISAKSEN MENER vi bør gi private selskaper en sjanse hvis vi vil oppnå universell dekning. Den sjansen har de private selv forspilt gjennom 15 år med brutte løfter ovenfor befolkningen i fattige land. Konsekvensen har vært dårlig vannkvalitet, kolerautbrudd, manglende utbedringer og utvidelser av vannettet, korrupsjon og økt forurensning. Det er slike utallige overtramp som har ført til et stadig voksende konsensus for en FN-konvensjon om retten til vann. Verdens vannkrise har lenge vært glemt. Den rammer de fattigste av de fattige; kvinner og barn i utviklingsland, som har hatt liten makt og mulighet til å påvirke fordelingen av vannressursene. For de 1,2 milliarder menneskene som i dag mangler tilgang til rent vann er en ny politisk kurs helt avgjørende. Vann som en menneskerett representerer et skritt videre i å oppnå en mer rettferdig fordelig og forvaltning av verdens vannressursene.