Ishmael (27) er krigens ansikt

Han overlevde krigen i Sierra Leone. Nå har Ishmael Beah (27) skrevet sin fortelling.

(Dagbladet.no): - Vet du om noen kule steder å danse?

Det er det første Ishmael Beah spør meg om. Den tidligere barnesoldaten er i Norge for å snakke om boka si «En bedre dag i morgen», men han vil også oppleve byen. Når vi sier ha det etter intervjuet, rusler han mot Frognerparken, og i kveld vil han altså ut å danse.

Musikken reddet ham

Og la oss starte nettopp der, med musikken. For boka handler om grusomhetene Beah har opplevd. Tapet av familien. Talløse drap, utført av ham selv. Og hvordan han endte opp i USA. Men den starter med en utflukt til et talentshow, og en beskrivelse av da Beah og vennene hans - etter å ha sett en videoen til «Rapper\'s Delight» med Sugarhill Gang - startet en rapgruppe.

«Jeg elsket dansen, og særlig likte jeg å lære meg tekstene fordi de var poetiske og utvidet ordforrådet mitt,» skriver han i boka.

Slik viser Beah at det finnes et Sierra Leone som ikke bare handler om krig og grusomheter. Det finnes et Sierra Leone før krigen brøt ut, der ungene hadde hørt om rapmusikk. Det finnes et Sierra Leone der mennesker leker, danser og er glade. Men musikken har også en langt mer alvorlig rolle i Beahs historie:

- Det reddet livet mitt flere ganger, forteller han.

Flere steder i boka beskriver han hvordan han og kameratene - mens de flyktet hvileløst rundt i landet etter at krigen brøt ut - ble fanget og mistenkt for å være fienden.

NOE VESTEN HAR MISTET: Ishmael Beah er tidligere barnesoldat i Sierra Leone. Familien hans ble drept i borgerkrigen som herjet landet på 1990-tallet. 13 år gammel ble han rekruttert til regjeringshæren. Foto: MARIA BØRJA
NOE VESTEN HAR MISTET: Ishmael Beah er tidligere barnesoldat i Sierra Leone. Familien hans ble drept i borgerkrigen som herjet landet på 1990-tallet. 13 år gammel ble han rekruttert til regjeringshæren. Foto: MARIA BØRJA Vis mer

- Da de oppdaget kassettene med rapmusikk i lomma vår, og fikk forklaringen på hva slags musikk det var, skjønte de at vi var uskyldige smågutter.

Dopavhengig

- Jeg var utrolig heldig som overlevde, sier han.

13 år gammel ble han rekruttert av regjeringshæren, uten noe annet valg enn å underordne seg. Etter hvert fikk han mer og mer «soldataktige oppgaver», og etter to år var det blitt dagligdags å drepe.

Han og de andre barnesoldatene «røykte marihuana og sniffet brown brown, kokain blandet med krutt, som alltid lå strødd ut på bordet - og selvsagt tok jeg mer av de hvite kapslene, for dem var jeg blitt avhengig av,» som han skriver i boka. «Jeg syntes ikke synd på noen. Barndommen min hadde tatt slutt uten at jeg hadde lagt merke til det, og det virket som hjertet hadde frosset i meg.»

I ettertid sier han at han ikke kan gå rundt og kjenne på skyld. Da ville han ikke kunne leve, mener han.

- Og jeg vil ikke at folk skal synes synd på meg. Jeg overlevde jo. De må heller tenke på hva de kan gjøre. Som å støtte UNICEF i deres arbeid mot bruk av barnesoldater. For dette foregår jo ennå, og ikke bare i Afrika, sier han.

Fuglene stoppet å synge

- Du skriver detaljert om det du opplevde, men du tok vel ikke notater ettersom krigen utspilte seg?

- Nei, men jeg husker i detalj hva som skjedde i krigen, og jeg vil aldri glemme det. Alt jeg opplevde i krigen var så nytt, så annerledes at det alltid vil være med meg.

Han mener også han har god hukommelse på grunn av sin bakgrunn:

- Min stamme var veldig opptatt av historiefortelling, vi hadde en sterk tradisjon for å fortelle historier rundt bålet. Indre visualisering var viktig, og historiene ble gjentatt slik at vi etter hvert husket dem.

Han stopper opp:

- Vi var også så knyttet til naturen, vi tolket hvordan den oppførte seg, så da krigen en dag brøt ut og fuglene stoppet å synge, var det så brått og inntrykket så heftig at jeg fremdeles husker hvor utrolig rart det var.

Han mener det både er en velsignelse og en forbannelse å huske så godt som han gjør:

- Det er velsignet fordi jeg kan dele det med andre. Noen ganger ønsker jeg at jeg kunne glemme. Men det er ikke mulig, sier han og smiler forsiktig.

Det finnes håp

Beah ble reddet av UNICEF og siden sendt til USA på en konferanse med andre som hadde liknende erfaringer bak seg. Han fikk sjansen til å flytte dit, han har fått en ny «mor», gjennomført en bachelor i statsvitenskap og jobber nå i Human Rights Watchs avdeling for barnerettigheter - noe som har ledet ham til å holde foredrag i FN.

- Føler du deg hjemme i USA?

- Jeg føler meg hjemme hos familien min, men ikke helt i USA. Sierra Leone er det eneste stedet som føles som hjemme.

Han reiste tilbake til Sierra Leone for første gang i fjor.

- Det var bittersøtt. Jeg ble så glad av å komme i kontakt med landet igjen, men det var trist å se at det fremdeles er politisk korrupsjon i landet, og unger som bare henger i gatene.

Likevel nekter han å være med på å tegne et svart bilde av Afrika.

- Det finnes jo håp! Folk lever og bor der! Vesten har et veldig svertet bilde av Afrika, men det er mest fordi media ikke er interessert i gode nyheter.

Krigens ansikt

Boka sprang ut av Beahs frustrasjon over akkurat dette:

- Da jeg kom til USA visste nesten ingen noe om hjemlandet mitt. De tenkte det var et land i evig krig, der menneskene var født voldelige. Jeg ville vise at det fantes et Sierra Leone før krigen, dessuten ville jeg gi barnesoldater et ansikt.

- Nå, etter at boka har kommet ut, er du komfortabel med å være det ansiktet?

- Det er greit så lenge jeg får gjennomført siktemålet mitt, og jeg får jo sjansen til å snakke med mange mennesker. Slik jeg ser det har jeg heller ikke noe valg så lenge barn fortsatt brukes som soldater, sier Beah.

- Og jeg begynte ikke med dette for å bli en fancy forfatter. Det får andre være.

Møt Ishmael Beah på Chateau Neuf i Oslo klokka 15 i dag, eller se ham på Grosvold i kveld.

LES OGSÅ:

MISTET ALLE: «Hvorfor hadde jeg overlevd krigen? Hvorfor var jeg den siste i min nærmeste familie som var i live? Jeg visste ikke. Jeg sluttet å spille fotball og bordtennis,» skriver Beah i boka. Lenge var han på flukt sammen med broren Junior, men også han døde under borgerkrigen som herjet Sierra Leone fra 1991-2002.
NOE VESTEN HAR MISTET: Beah har vokst opp med muntlig historiefortelling. - Gjennom muntlig fortelletradisjon får de eldre overlevert kunnskap og verdier til de yngre. De felles historiene binder samfunnet sammen og individet overskriver aldri kollektivet. Dessuten skaper aktiv lytting en annen type indre intelligens, sier Beah.
SLIK BEGYNNER BOKA: Ishmael Beah fant etter hvert ut at han måtte skrive historien sin.