Iskalde grøss i kinomørket

Ingenting renser sjelen bedre enn en real støkk i livet. Vi er tross alt moderne mennesker.

ÅRETS FILMSENSASJON, «The Blair Witch Project», inntok norske kinoer i går ved å pirke i vår frykt for det ukjente. Og det kommer mer: En liten gutt ser gjenferd i «Den sjette sansen», et hus blir et monster i «The Haunting», en frisør blør av Jesu lidelsesmerker i «Stigmata». Ingenting er så skrekkelig som mystikk.

Og ingenting selger bedre. Da N. Night Shyamalans overraskelsessuksess med Bruce Willis, «Den sjette sansen» (norsk premiere 29. oktober), måtte gi fra seg førsteplassen på publikumslistene i USA for kort tid siden, var det til fordel for den religiøse skrekkthrilleren «Stigmata», på norske kinoer først over jul.

Willis har i samspill med den utrolige barnestjernen Haley Joel Osment sørget for en omsetning på langt over 200 millioner dollar på verdensbasis så langt. Til sammenlikning har en romantisk slager som «Runaway Bride» foreløpig spilt inn rundt 160. Jan de Bonts «The Haunting», en nyinnspilling av Robert Wises klassiker fra 1963, hjemsøker norske lerreter om kort tid.

Filmen er selv hjemsøkt av en rekke blodtørstige kritikere, men man skal ikke kimse av ca. 100 millioner innspilte dollar, heller. Heksa fra «The Blair Witch Project» er en sak for seg.

Eduardo Sanchez' og Dan Myricks dokumentarisk anlagte film om tre studenters jakt på mytene omkring «The Blair Witch» kostet bare rundt 100 000 dollar og har nå omsatt for mellom 140 og 150 millioner.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DEN ER ET GODT EKSEMPEL på hva vi kanskje aller helst elsker å skremmes av: det instinktivt fryktelige, alt vi ikke ser, monstre som like gjerne kan finnes inne i oss selv.

Instinktene har vi jo i oss, den intuitive frykten for det være seg bekmørke netter eller forlatte hus i ødemarka.

Mens forrige års skrekkfilmer, Wes Cravens «Skrik»-prosjekter, de to utgavene av «I Know What You Did Last Summer» og «John Carpenter's Vampires» for å nevne noen, gasset seg i gørr, blod og kniver, fins lite slikt i de aktuelle skremselsverkene. Nå herjer det overnaturlige med oss.

Patricia Arquettes stakkars frisør blør riktignok mye, stigmatisert som hun blir, men det er blod påført henne som et under fra oven. Vårherre er, som vi vet fra Det gamle testamentet, en rutinert terrorist.

Ikke en blodsdråpe spilles i «Blair», men du verden som vi hører våre venner gå fra vettet av et eller annet der ute i en mørk skog.

Lille Coles spøkelser i «Den sjette sansen» opptrer for så vidt nennsomt, de også. Aldri for ofte, i korte glimt. Det er filmer som går på psyken løs, med såpass mye bakkekontakt at vi lures inn i frykten for noe som kanskje, kanskje kunne være sant.

PÅ DEN ANNEN SIDE er det ikke det minste overnaturlig at disse filmene kommer. Folk med sans for dybdeanalyse mener at ingenting passer bedre, nå før tusenårsskiftet, en æra som formelig oser av usikkerhet.

Mon det? Tross alt vet vi ganske mye om hvordan framtida kommer til å arte seg, så framt PC-ene våre overlever det beryktede 2000-årsviruset. Så der har du det - bare gudene og Microsoft vet ... og Hollywood? Det var dette med følelsen, i hvert fall. Nettopp følelser er glitterbyens spesialdistanse, og helt ute av takt med hva som rører seg på kloden for øvrig er de jo ikke, der borte.

I 30-åra, utvilsomt en epoke med verdensomspennende usikkerhet, sa skuespilleren Bela Lugosis Frankenstein: «Langt verre ting enn døden venter ...» Hva da?

DETTE SKJELLSETTENDE SPØRSMÅLET er Hollywood svært flink til å ta fatt i, av helt konkrete årsaker: Skrekkfilmer vil alltid ha et publikum og slik avle klingende mynt.

Uhorvelig mange av oss elsker å oppleve større redsler enn de vi faktisk gjennomgår i hverdagen. De blir, som psykiater Finn Skårderud sa det i et intervju med Dagbladet for et par år siden, «en styrt reise gjennom et skummelt landskap».

Da er det ikke merkelig at moroa også forandrer litt karakter fra tid til annen. Tross alt er det grenser for hvor mange ganger man kan resirkulere den samme filmen, selv om vi ikke skulle tro det, med seks «Nightmare on Elm Street»-filmer i minnet.

30-åra brakte vampyren Dracula til lerretet, sammen med det menneskeskapte monsteret i «Frankenstein», en klassiker signert James Whale. 40-åra bød på blant annet ulvemenn og andre menneskeliknende rovdyr - sikkert mulig å se sammenhenger med krigens reelle uhyrer.

Blant de mest kjente verkene er den originale «Cat People» av Jacques Tourneur, gjenskapt i 1982 av Paul Schrader. 50-åra oppviste slikt som «Godzilla» for første gang.

I 1960 entret Norman Bates banen, Alfred Hitchcocks sagnomsuste dusjterrorist fra «Psycho». Smart mann, Alfred. Han visste at nettopp uhyrene som kan bo i mennesker, er det skrekkeligste av alt, og hvem vet når vi støter på dem? Hvor er de, og hva utløser dem? Norman var på mange måter banebrytende.

Grensene mellom rene skrekkfilmer, thrillere, psykologiske thrillere og science fiction - ta bare Ridley Scotts «Alien» - er blitt flytende. Sikkert er at et kjennetegn ved film generelt de siste åra er stadig mer eksplisitt vold, opplagt i takt med eskalerende blodsutgytelser i virkeligheten.

Da er kanskje en skrekkfilm i ny og ne rene renselsesprosessen for det moderne mennesket. Med ondt skal ondt fordrives. Gjør klart for hekser og gjenferd.