Islam er selvmords- bombernes språk

ER DET EN misforstått og ekstremistisk tolkning av islam som får briter, palestinere og irakere til å bli selvmordsbombere? Etter at aksjonsformen inntok Europa den 7. juli i år kan en lett få inntrykk av det. Muslimske ledere har hektisk fordømt terrorhandlingene både i London og i det egyptiske ferieparadiset Sharm al-Sheikh, samtidig som de insisterer på at selvmordsaksjonene ikke har noe med islam å gjøre. Vestlige politikere krever handling fra muslimske miljøer samtidig som de bedyrer at islam egentlig er en fredelig religion. Det er ikke så lett å bli klok på. Vi vet ennå ikke så mye om London-bombernes individuelle motiver, og det er vanskelig å få en klar innsikt i bakmennenes strategiske og ideologiske tankegang. Det er imidlertid mye som peker mot Irak og Storbritannias engasjement i den såkalte «krigen mot terror». Når det gjelder selvmordsaksjonene i Israel er bildet klarere. Der har aksjonsformen vært en del av virkeligheten i over tolv år og man har kunnet studere både organisasjonenes kommunikeer og aksjonistenes videotestamenter. Det er bred enighet blant forskere om at de palestinske selvmordsaksjonene først og fremst er en reaksjon på den israelske okkupasjonen av Vestbredden og Gaza. Ønsket om å bekjempe okkupasjonen er hovedmotiv både for organisasjonene som står bak og for den enkelte selvmordsbomber.

PÅ TROSS AV det klare politiske bakteppet får islam stor oppmerksomhet når vi som utenforstående søker å forstå de ekstreme voldsuttrykkene. Det er ikke så rart. Det store flertallet av organisasjoner som på verdensbasis står bak dagens selvmordsaksjoner bruker islam som ramme og symbolspråk, om de er islamistiske eller sekulære i sin orientering. Det finnes selvsagt unntak, men det store bildet viser at de fleste selvmordsbomberne er tilknyttet en islamsk kulturkrets, om de er medlemmer av den ikke-religiøse kurdiske PKK i Tyrkia eller den islamistiske Islamsk Jihad i Gaza. Da selvmordsbombing som aksjonsform for alvor gjorde sitt inntog med krigen i Libanon i 1982 var det både islamistiske og nasjonalistiske organisasjoner som sto bak. I Israel tok sekulære grupper som Aqsa-martyrenes brigader i bruk aksjonsformen i 2002 og fulgte således veteranene i islamistiske Hamas som hadde produsert selvmordsbombere siden 1993. Den ideologiske bakgrunnen er ulik, men symbolspråket er mer eller mindre det samme - bombemennene får martyrstatus i befolkningen og honningmelk hos Gud. Selvmordsaksjonenes språk består i stor grad av islamske symboler og termer, og en kan derfor lett få inntrykk av at det først og fremst er religionen som motiverer selvmordsbomberne.Dette stemmer imidlertid dårlig med virkeligheten. Den religiøse motivasjonen kommer, om den i det hele tatt er tilstede, som en god nummer to. En person som allerede har bestemt seg for å gjennomføre en selvmordsaksjon - som vet han skal dø i nær fremtid - vil ha god hjelp i å tenke på at det finnes et liv etter døden. For organisasjonene som står bak spiller religionen inn i forhold til å legitimere bruken av vold. I en lokal konflikt som Israel/Palestina er grupper som Hamas og Aqsa-martyrenes brigader svært avhengig av at deres egen befolkning gir dem støtte. I denne sammenheng har det islamske symbolspråket vært av avgjørende betydning.

INNHOLDET I martyrbegrepet har, i likhet med islams mange uttrykksformer, vært gjenstand for forskjellig tolkning og ikke minst for forandring over tid. Konteksten bidrar til å bestemme hva begrepet til enhver tid inneholder, og i de palestinske områdene er martyriet like mye et kulturelt og politisk uttrykk som det er islamsk. Det gir rammer for hvordan begravelsen skal utføres, for hvordan familien skal sørge, for hvordan den døde skal hedres i samfunnet og for hvordan myndighetene skal beregne den økonomiske støtten til familien. Det gir den døde status som motstandshelt og offer for okkupasjonens politikk samtidig som det hos folk flest også innebærer troen på at han får et liv etter døden. Martyren får komme rett til paradiset som belønning for sitt offer.Det var ingen selvfølge at selvmordsbomberne ville få en slik status i den palestinske befolkningen. Selvmord regnes som en dødssynd i Islam, og den islamske loven, Sharia, forbyr drap på uskyldige sivile. Den politiske situasjonen på Vestbredden og i Gaza gjorde det imidlertid lett for Hamas å legitimere handlingen. Teologisk argumentasjon er en elastisk øvelse, og ettersom den palestinske sivilbefolkningen gjennom årtier har vært utsatt for angrep fra israelske soldater, ble det ingen kunst å få overbevist om at israelske sivile ikke egentlig var sivile. De skulle alle før eller siden gjennomgå militærtjenesten. Selvmordsbomberne var heller ikke selvmordsbombere. De var martyrer som hadde ofret seg i forsvar av befolkningen og den hellige byen Jerusalem.

SELVMORDSBOMBERNE i London får imidlertid ingen martyrstatus slik Hamas ser det. I en uttalelse fra en av organisasjonens talsmenn, Hassan Yusef, heter det at «Hamas på det sterkeste fordømmer denne kriminelle handlingen, som var tilfeldig og rammet blindt. Ofrene er uskyldige mennesker som ikke har noe med Blairs politikk å gjøre». En slik uttalelse er bare ett av mange eksempler på at den religiøse legitimeringen av selvmordsaksjonene er avhengig av den politiske konteksten, og at det ikke er noen enhetlig forståelse av islam som ligger bak. Religionen benyttes først og fremst som et språk for å legitimere en politisk handling, og London-bomberne vil derfor bare få martyrstatus i miljøer som støtter ekstreme virkemidler i den globale kampen mot Vestens innblanding i Midtøsten.Med den stadige henvisningen til jihad og martyrium er det lett å forstå at vestlige politikeres appell nå retter seg mot islamske miljøer når terroren skal bekjempes. Og det er viktig at muslimske ledere engasjerer seg for en bedre verden, på lik linje som andre religiøse ledere. Religion er et mangetydig språk som kan brukes for å fremme både ekstrem moderasjon og ekstrem vold. Skal terroren bekjempes er det imidlertid de underliggende årsakene som bør angripes. De religiøse motivasjonsfaktoren gjør seg ikke gjeldende med mindre de politiske er tilstede. Da er det i forhold til sistnevnte vi for alvor må sette inn støtet.