Islam i en moderne verden: Et essay om dialog

På tross av enkeltinnsikter blir det hele mer gåtefullt enn oppklarende.

BOK: Pedagogikkens veier er uransakelige. Da klassen til den 12-årige Peter Normann Waage skulle gjennomgå islam, klarte læreren aldri å gjøre seg ferdig. Og siden har Waage søkt svar.

«Islam i en moderne verden» begynner på Steinerskolen. Og når man kommer til bokas slutt, er man, om ikke like langt, så i alle fall ikke veldig langt unna. Så gåtefull må jeg innledningsvis få lov til å være. Det skal bli mer av det samme.

Religiøs essens

Tvil er riktignok en dyd. Men la det ikke være tvil om at «Islam i en moderne verden» er et velment forsøk på å få to verdensreligioner til å møtes. Boka peker på hva vestlig kultur skylder islam, identifiserer påståtte likheter mellom islam og kristendom, fordømmer fundamentalister, forsvarer valgfri skautbruk og anbefaler euroislam.

Og Waage begynner med å avvise forbindelsen mellom islam og terrorisme, fordi han føler seg sikker på at dagens «fundamentalisme» ikke kan ha vært «hensikten bak Profetens religiøse åpenbaringer».

Profeten selv, bedyrer Waage, ville blitt forundret over dagens situasjon. Det siste er vanskelig å avvise.

Men slike resonnementer fordrer en tro på essens, på en sann og enhetlig islam som kan gnikkes fram, som ånden i lampa.

Waage ser forbi historien, «til saken selv». Og han synes å ha fått privilegert innsyn i det egentlige islam, samt i den egentlige kristendom. Fra et slikt perspektiv spiller det mindre rolle hva muslimer og kristne måtte mene eller ha ment.

Mystisk undertekst

Fra historiens topp er utsikten god. Litt ut i lesningen blir det nemlig klart at Waage sitter på fasiten, i antroposofisk innpakning. Rudolf Steiner hjelper Waage med å utviske verdensreligionenes ulikheter. Og i iveren etter å formidle den Steinerske syntesen føres den ellers fornuftige Waage inn i obskur argumentasjon, tallmagi og tankegymnastikk.

Hvis det er dette som er «den moderne verden», er jeg visst havnet på feil klode.

En av Waages resepter for dialog er å være kritisk mot sitt eget, og positiv til det fremmede. Det er for så vidt beundringsverdig, men her fører det virkelig på langtur. I sine eksentriske utlegninger av kristen doktrine overgår Waage seg selv når han framstiller Ole Hallesby som fornekter av treenigheten. Videre holder han kristendommen for å være «en blasfemi». Og lutheranismen er visstnok «like billedfiendtlig som islam» og deler dens oppfatninger om «viljens ufrihet og en predestinasjonslære». Samtidig hylles islam som «religionenes religion».

Waages fordommer er sikkert av beste merke, men de fører neppe kristne og muslimer særlig mye nærmere hverandre. Det snakkes om respekt; det utvises respektløshet.

Med fare for å sjokkere liberale lesere av denne avis, vil jeg hevde at det kan være vesentlige forskjeller på mørkemenn fra Riyad og mørkemenn fra Ryfylke. Det er for eksempel ikke slik at særlig mange vestlandspietister vil bytte ut demokrati med teokrati, noe Waage påstår er kampsak for «fundamentalister av alle avskygninger».

Duft av kardemomme

I iveren etter å skjære alle over Steiners kam, tilslører Waage forskjeller. Slikt styrker verken forståelse eller dialog. Og da hjelper det neppe med en naiv tro på tilnærming, begrunnet i at det «i den faktisk foreliggende verden først og fremst eksisterer individer». Ikke bare forutsetter et slikt utsagn et bestemt syn på kulturens relative uviktighet. Det betinger også at muslimer deler Waages syn på individets verdi.

Til slutt i denne boka blir lukten av kardemomme påtrengende. Og dessverre henføres jeg ikke til basarene i Istanbul, men til en mer hjemlig, Egnersk bydannelse.