PROTEST: Tilhengere av den radikale organisasjonen Hizb-ut-Tahrir Britain, som «Islamisten» Ed Husain var medlem av, marsjerer til den egyptiske, saudiarabiske og syriske ambassaden i London 11. januar i år. Foto: SCANPIX /REUTERS/Stephen Hird
PROTEST: Tilhengere av den radikale organisasjonen Hizb-ut-Tahrir Britain, som «Islamisten» Ed Husain var medlem av, marsjerer til den egyptiske, saudiarabiske og syriske ambassaden i London 11. januar i år. Foto: SCANPIX /REUTERS/Stephen HirdVis mer

Islam i Europa: Hat eller forsoning?

Vi anmelder to viktige bøker om et brennaktuelt tema.

Det er Siv Jensens skrekkscenario: Et hijabtildekket, halalspisende og shariastyrt Europa. Hun er riktignok ikke alene om å ha denne framtidsangsten i Norge. De mest fryktsomme kan søke trøst hos den Pulitzer-prisbelønte historikeren David Levering Lewis. I fjor utga han boka «God?s Crucible. Islam in the Making of Europe, 570-1215», om den arabiske erobringen av Spania.

Lewis argumenterer ikke bare for at islam brakte en sivilisert, tolerant og opplysende kultur til kristenheten, men også at Europa ville vært et langt bedre sted i århundrene som fulgte dersom muslimene, sammen med jødene, ikke hadde blitt kastet ut rundt 1492.

En frekk og freidig påstand, som på matadorvis stikker sverdet inn mellom hornene: Hva er vi redde for? Vesteuropeiske islamskeptikere og muslimer som hater alt vestlig har støtt på hverandre før, og det er gjerne ett årstall som går igjen i praten: 1683. Det var året de osmanske tyrkerne forsøkte å innta Wien. Hadde de ikke blitt stoppet, ville Vest-Europa kanskje vært et muslimsk, og ikke et kristent, kontinent i dag.

Der er begge parter enige. Deretter skiller de lag: Den ene siden sier «takk og lov», den andre vil ha revansj. Vi andre i midten, som hadde foretrukket å bli styrt av treåringer, eremitter eller julenissen, bivåner det hele fra siden (altså midten) og lurer på hva alt skrålet er godt for. Er det ingen som har fått med seg at deres ene, felles Gud elsker alle mennesker, bjørketrær og sjiraffer like høyt?

To nye bøker på norsk stiller de samme, fundamentale spørsmålene, selv om de formulerer seg noe annerledes. «Islamisten» heter den ene, og er skrevet av Ed Husain, en forhenværende britisk fundamentalist. Den andre har tittelen «Europeisk islam», og er skrevet av mannen noen betrakter som den fremste rettesnoren for vellykket integrering av islam i Europa, den sveitsiske skolastikeren og filosofen Tariq Ramadan.

Der Husain utviklet et voldsomt hat til Storbritannia, Europa og Vesten, og ville gripe makten med vold om nødvendig, er Ramadans utgangspunkt det stikk motsatte: Hvordan skal islam og Europa forenes og konsolideres, så å si i en høyere enhet? Husain ville brenne broer, Ramadan vil bygge dem. Husain har kommet på bedre tanker. Ramadan har hatt dem en stund.

Ed Husains bok har en undertittel som presist oppsummerer innholdet: «Hvorfor jeg ble med i den radikale islamistbevegelsen, hva jeg opplevde og hvorfor jeg forlot den». Vi begynner med det første hvorfor-et: Ungdomsopprør. Ed Husain vokste opp i Storbritannia på 1980-tallet, hans far var født i britiske India, moren i Øst-Pakistan, nåværende Bangladesh. Foreldrene gjorde alt for å gi sin sønn en solid, britisk oppvekst, med innslag av åndelig, privat og liberal islam. Men på et nokså normalt tidspunkt (de sene tenårene) ble han kravstor og glupsk. De gamle er så treige. Ser de ikke hva som foregår i Bosnia? Muslimer blir slaktet og Vesten gjør ingenting? På skolen kommer han i kontakt med unge, aktivistiske muslimer, ekstremt politiserte og anti-vestlige.

Han tar snart på seg ledertrøya, presser skolens muslimske jenter til å gå med hijab og forflytter seg fra organisasjon til organisasjon, den ene mer hatsk enn den andre, til han til slutt ender hos Hizb-ut-Tahrir, der partiprogrammet lyder: Antisemittisme, vold, krigsretorikk, homofobi, Vesten-hat og muslimsk overherredømme.

Husain forblir en urokråke inntil han så vidt unngår å delta i mordet på en «nigger», i Hizbs øyne et mindreverdig, og dermed mordverdig menneske. Husain innser at han har fjernet seg så langt fra islam som det er mulig å komme. Han sier farvel til fanatismen. Etter et lengre og utilfredsstillende opphold i bankvesenet, kommer han i kontakt med sufismen, islams mest åndelige retning, og finner på den måten tilbake til sine «røtter».

«Islamisten» er dannelseslitteratur på sitt mest øyeåpnende. Vi følger Husain skritt for skritt, og før vi ser hvor det bærer, er vi der selv. Det er fornuftig, det gir mening, galskap blir normaltilstand. Død over McDonalds! Men Husain tar oss tilbake igjen, heldigvis. Husain og kona tilbringer et par år i Syria og i Saudi-Arabia, for å se hva islam kan være og ikke bør være. Syria tilhører den utvidede «ondskapens akse», mens Saudi-Arabia er en vestlig alliert. Hvilket land er sykest? Husains propert tildekkede kone har aldri blitt så trakassert, diskriminert og beglodd som i Saudi-Arabia.

Islam i Europa: Hat eller forsoning?

I Syria får han flere hvite, ikke-muslimske venner enn han noensinne hadde i Storbritannia. Der kan Husain være sammen med sin kone i moskeene, i motsetning til i London. Han ser muslimske kvinner i dyp meditasjon sammen med kristne nonner. Han lærer at Jesus er en sentral profet i islam og et «Østens menneske». Han ser utallige bilder av Jomfru Maria med hijab, en kleskode som både muslimer og kristne praktiserer i Syria. Han lærer at kun de naive og uvitende tror at hjiab er islamsk.

Tariq Ramadan har en gjesteopptreden i «Islamisten»: Han er en av de muslimene Hizb-ut-Tahrir betrakter som en sviker, så de dukker opp på et arrangement og piper ham ut. Ramadans tankegods ligger milevis unna Hizb-ut-Tahrir. Han ser at muslimer i Europa i altfor stor grad blir mistenkeliggjort, men mener samtidig at de europeiske landene har lagt alt til rette for uhindret praktisering av islam. Muslimene trenger ikke isolere seg. De må også selv ta ansvar for sin integrering.

«Europeisk islam» er en kunnskapsmettet og grundig, tidvis for grundig, gjennomgang av de ulike juridiske og religiøse aspektene ved det å være muslim i et ikke-muslimsk land, og Ramadan har en fleksibel tilnærming til problemfeltet: «Som sådan er muslimsk identitet ikke lukket, begrenset til stive og fastlagte prinsipper. Tvert imot bygger den på en permanent dynamisk og dialektisk bevegelse mellom kildene og miljøet med sikte på å finne en harmonisk måte å leve på».

Tariq Ramadan er ikke i tvil om at islams åndelighet kan være en berikelse for et rotløst Europa. Det samme mener Ed Husain. Det bor rundt 15 millioner muslimer i Europa. Utskudd av typen Hizb-ut-Tahrir representerer 0,5 prosent av dem, men får ofte 100 prosent av oppmerksomheten. Klart de 99, 5 prosentene skal ha sin demokratiske rett. Klart de kan drive lobbyvirksomhet for sine særegne behov, akkurat som bodøværinger, bønder og buekorps. Spørsmålet om islam er mest «et fremstillings- og mentalitetsproblem», skriver Ramadan. Hijab er ikke et viktigere symbol enn det tilhengere og motstandere velger å gjøre det til.

«Islamisten» og «Europeisk islam» er to viktige bøker om et brennaktuelt tema. En ikke ubetydelig innvending må være at ingen av dem greier å overbevise om at Gud eksisterer. Så inntil videre er det tryggest å overlate framtiden til jordiske styresmakter.

Islam i Europa: Hat eller forsoning?

Stian Bromark er journalist og forfatter