Islam i Norge

«Å balansere en muslimsk identitet i forhold til respekt for andre livssyn og måter å leve på er en utfordring for barnehagene og vil bli det for skolen.»

Høsten 2001 åpner stiftelsen Urtehagen Norges første islamske grunnskole. Vil dette føre til en segregering av muslimske barn fra det norske storsamfunnet, eller vil den tvert imot bidra til at muslimer finner en plass i det samfunnet de lever i på egne premisser? Erfaringer fra barnehagene Urtehagen driver kan antyde noen svar.

Søknaden om offentlig støtte til en islamsk grunnskole ble godkjent i 1999 av daværende utdannelsesminister Jon Lilletun (KrF). Mange har sterke meninger om det er riktig å etablere en islamsk grunnskole eller ikke.

Argumentene for og imot kan deles i to hovedgrupper. Motstanderne hevder at en islamsk grunnskole vil føre til at muslimske barn blir isolert fra det norske storsamfunnet, at de ikke vil lære norsk og at de ikke vil få kunnskaper om samfunnet de vokser opp i. Flere har spesielt uttrykt bekymring for muslimske jenters situasjon i forhold til spørsmål som likestilling og kvinners plass i samfunnet.

Tilhengerne på sin side legger vekt på foreldrenes rett til å bestemme sine barns utdannelse og synes det er rimelig at man tillater en islamsk grunnskole så lenge det finnes andre private grunnskoler. Tiden vil vise hvem som «får rett» i sine påstander. En ting er sikkert, utfordringene kommer til å stå i kø i utformingsprosessen av skolen - både på planleggingsstadiet og i praksis.

Urtehagen drives av den norske legen og muslimen Trond Ali Linstad. Stiftelsen er ingen nybegynner når det gjelder å gi muslimske barn i Oslo et aktivitets- og undervisningstilbud basert på et islamsk verdigrunnlag. I tillegg til fritidsklubb, koranskole, videregående skole, idrettslag og lokal TV driver stiftelsen tre barnehager i indre Oslo øst. Den første ble etablert i 1991.

Den islamske skolen vil antagelig i stor grad være likt organisert og ha det samme innholdet som barnehagene, men tilpasset det eldre barn kan forstå. En beskrivelse av barnehagene vil dessuten si noe om hva som befinner seg bak merkelappen «islamsk» i barnehage- og skolesammenheng. Det er antagelig mindre dramatisk enn enkelte tror.

Barnehagene er åpne for alle uansett religiøs bakgrunn. Ikke overraskende er imidlertid de aller fleste barna muslimer med bakgrunn i en rekke forskjellige land. Majoriteten av barna er født i Norge og har foreldre som også har bodd her lenge, mens noen av barna har flyktningbakgrunn. Flere av barna har en norsk og en utenlandsk forelder, hvorav enkelte av de norske har konvertert til islam. (Det er for øvrig ikke uproblematisk å bruke beskrivelsene norsk og utenlandsk, for hvor går grensene mellom de to «kategoriene» når man snakker om mennesker som har tilhørighet til forskjellige land?)

Fellesspråket i barnehagene er norsk, og avdelingene er organisert på tvers av språklig og nasjonal bakgrunn. Enkelte av barna snakker kun sine foreldres morsmål når de begynner i barnehagen, men etter kort tid i barnehagen snakker de norsk. Personalet har også bakgrunn fra forskjellige land og fungerer som språklig og kulturelt bindeledd i forhold til foreldre og barn med forbindelse til samme språk og land.

Noen av personalet er norske konvertitter til islam. Det finnes også norske ikke-muslimer i personalgruppen, disse er hovedsakelig ansatt i førskolelærerstillinger. Muslimer med pedagogisk utdannelse har vært en mangelvare, noe som antagelig vil endre seg i årene som kommer, i en situasjon hvor stadig flere muslimske ungdommer tar en høyere utdannelse. Barnehagene prioriterer naturlig nok å ansette personale som er muslimer. Barna kommer fra hele byen, noe som viser at foreldrene setter stor pris på deres tilbud. Mange av foreldrene har søkt plass til sine barn på den islamske skolen.

Islam er en religion hvor tro og handling er to sider av samme sak. Troen kommer til uttrykk gjennom handlingene man er pålagt å gjøre gjennom islams fem søyler. I tillegg finnes det en rekke forskrifter for mellommenneskelige relasjoner, blant annet i forhold til hva som er tillatt å spise, hvordan man skal kle seg, regler for hygiene og forholdet mellom kjønnene. Barn har ingen religiøse plikter, men deltar gjerne sammen med de voksne.

I de islamske barnehagene formidles islam både gjennom tro og handling. Gjennom enkle surer fra Koranen og barnesanger med et islamsk innhold får barna kjennskap til troens fundament, og gjennom praktisk organisering ser de hvilke normer troen gir for hvordan man skal handle. Eksempler på det siste er at man snakker om hva som er tillatt å spise og ikke, at barna og personalet følger de islamske klesforskriftene, og at barna ikke er nakne for hverandre i toalettsituasjonen. Lek, de voksne som forbilder, og forklaringer brukes som pedagogiske metoder.

Barnehagene feirer de to store islamske høytidene eid al-fitr , i forbindelse med avslutningen av ramadan, og eid al-adha , offerfesten i forbindelse med pilegrimsreisen til Mekka. Bakgrunnen for storsamfunnets høytider og merkedager blir snakket om, men høytider som jul og påske feires ikke. I forbindelse med 17.-maifeiringen, deltar barnehagene i bydelens 16.-maiarrangement. Enkelte av foreldrene ønsker ikke at deres barn skal være med på dette, og barnehagen arrangerer en annen tur for dem.

For de av foreldrene som ikke har så god kjennskap til det norske samfunnet, fungerer barnehagene som en nyttig informasjonskanal. Her kan de få vite det de lurer på om alt fra skolesystemet til hva slags klær det er fornuftig å bruke når det er kaldt. Gjennom aktivitetene, som er sammenfallende med det som er vanlig i kommunale barnehager, får både barna og foreldrene kjennskap til norsk barnekultur.

Det synges tradisjonelle norske barnesanger, med unntak av de som har et innhold som står i motsetning til islam. Noe som er uvant for en del foreldre og barn med innvandrerbakgrunn, er at det lekes ute i all slags vær. Det foregår en kontinuerlig diskusjon i barnehagene i forhold til hva innholdet i dem bør være. Utfordringene ligger i å finne ut hva innholdet i en islamsk barnehage i et ikke-muslimsk samfunn skal være, å skape enighet mellom muslimer fra mange forskjellige land og tradisjoner, og å avklare hvilke av storsamfunnets tradisjoner som passer inn i en islamsk kontekst.

I den korte beskrivelsen som er gitt av barnehagenes innhold, er det mulig å finne argumenter som peker både i retning av en integrasjon i og en segregasjon fra storsamfunnet. Det mest slående ved barnehagenes innhold er at fellesspråket er norsk og at de er basert på islam. At barn og voksne med bakgrunn i mange forskjellige land kommuniserer på norsk og at personalet har god kjennskap til det norske samfunnet, er momenter som bidrar til en integrasjon.

Barnas muslimske identitet blir utvilsomt styrket ved at de ser at de har noe til felles med andre muslimer selv om de kommer fra forskjellige land. En sterk bevissthet om hva det vil si å være muslim vil nødvendigvis trekke et skille mellom oss og de andre. Dette kan føre i to retninger - den ene er at man tar avstand fra storsamfunnet og lever tilbaketrukket i forhold til det, den andre er at man finner sin plass i storsamfunnet som muslim.

Å balansere en muslimsk identitet i forhold til respekt for andre livssyn og måter å leve på er en utfordring for barnehagene og vil bli det for skolen. I likhet med enkelte kristne private skoler vil den islamske skolen på noen områder, for eksempel når det gjelder kvinners stilling, ha et noe annerledes syn enn storsamfunnets. Private skoler forholder seg imidlertid til myndighetenes retningslinjer gjennom privatskoleloven. Det er dessuten engasjerte krefter i Urtehagen som er svært bevisste i forhold til det å være muslim i Norge og som arbeider for å finne løsninger som er akseptable både for muslimer og for storsamfunnet.

Hvis Urtehagen lykkes med å formidle respekt for andre og å skape et rom for muslimer i Norge, vil deres prosjekter bidra til at muslimske barn og unge finner seg til rette i det samfunnet de lever i. Så blir utfordringen til oss andre, uansett etnisk og religiøs tilhørighet, å tolerere at det ikke er noen motsetning mellom det å være norsk og det å være muslim.