Islam-kritikk på nytt nivå

SELSKAPET: Det kontroversielle møtet i Humanismens hus 30. august ble formidlet av media uten den avstandtagen som media tidligere har tatt i forbindelse med for eksempel Arne Myrdals møter på sørlandet for femten år siden, eller Forum mot islamiserings fordommer. Denne gangen ble de anti-muslimske synspunktene flyttet til et annet nivå og satt i en annen sammenheng - med et seriøst publikum i Humanismens hus, beskyttet av Nina Witozek. Spørsmålet er: Skader dette Nina Witoszek, eller støtter dette hatbudskapet som Ole Jørgen Anfindsen og Hans Rustad forkynner? Fant Nina Witoszek seg til rette i dette selskapet og vil hun fortsette misjonen i samme retning?Det er berettiget også å stille spørsmålet om et slikt selskap markerer et vendepunkt i offentlighetens holdning. Hvorfor blir Selskapet ikke kritisert og avslørt? At Selskapet vil kritisere islam, er helt i orden. De kan kritisere islam så mye vil, islam har overlevd i 14 århundrer og vil ikke rokkes av kritikk fra lille Norge, slik kristendommen har overlevd i 2000 år tross kritikk. Men pass på: Ytringsfriheten tillater ikke å krenke oss muslimer. Dette kolliderer med norsk lov som vi alle må verne om.

YTRINGSFRIHETEN tillater religionskritikk. Vi har kommet til Norge, og må tåle at islam blir kritisert slik nordmenn kritiserer kristendommen. Dette protesterer vi ikke imot. Det har vi aldri gjort. Men Selskapet for ytringsfrihet gjenspeiler i sin helhet intet vestlig humanistisk budskap: Det er Rustad og Anfindsen som skal ha sin rett til ytringsfrihet, mens de herjer med et etnisk redselsbudskap som ikke er inkluderende, og tegner en profil som virkelig fungerer som «fugleskremsel» for den muslimske minoriteten.Derfor reagerer vi med taushet og redsel. Debattanter fra dette miljøet skjuler seg som usynlige indignerte spurver i sin getto. Skuffet over media og offentligheten, og at Selskapet, Anfindsen og Rustad hylles som ytringsfrihetens helter uten kritisk avstand. Den debatten Witozek ønsker å starte, er ubrukelig, for den finner sted på høyresiden, eller blant Israel-venner, eller nykonservative. Hvordan reagerer jøder i Norge hvis den jødiske minoritet blir diskutert i moskeene og svartmalt som en etnisk trussel? Hvordan reagerer Anfindsen og Rustad hvis Israel blir debattert i et selskap opprettet av Palestina-komiteen og Islamsk råd? Det er det disse debattantene må innse: En motstander kan ikke levere premisser for en fruktbar debatt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

TIL TROSS FOR at media gir uttrykk for at islam-debatten er et norsk ønske, er denne debatten et tvingende ønske i innvandrermiljøet. Det er rett og slett fordi debatten vil dempe det spente forholdet til nordmenn og eliminere mange myter om vår minoritet. Manglende debatt i offentligheten fører til avstandtagen fra innvandrere basert på generalisering. Men vi er redde for å bli tatt til inntekt for Anfindsen og Rustad og Israel-venner eller andre rasister. Alle innvandrere savner denne debatten om islam, en hver innvandrerorganisasjon og en hver moské er engasjert internt i denne debatten. Men hvordan kan vi bringe fram vår debatt til offentligheten når det fins folk som benytter et hvert kritisk moment mot oss, mot vår religion, mot våre imamer, for å nøre opp under fordommer? Vi mangler samarbeid mellom aktører i denne debatten som vi kan stole på, åpne våre hjerter for og bygge en bedre framtid sammen med. Uten at offentligheten gir oss trygghet kan vi ikke utøve selvkritikk. Hvis Anfindsen ser på en hver muslim som ett tall for mye som truer norsk etnisitet, slik han gir uttrykk for på honestthinking.no eller artikkelen i Dagbladet 15. september, er det ingen ting å hente derfra annet enn fordommer og redsel. Slik antisemitter ikke kan bringe fram noe positivt for jøder, kan ikke antimuslimer bringe noe positivt for debatten om islam.