Islam og æresdrap

«Det blir uhistorisk og usosiologisk å pukke på hva Koranen sier. Enhver religion er alltid mer enn dens hellige tekster.»

Islam har ingen ting med æresdrap å gjøre, hører vi etter drapet på Fadime Sahindal i Sverige i januar. Vi har fått en omfattende debatt om islams rolle i forhold til foreldreautoritet, arrangerte ekteskap, ære og drap.

Det er uproblematisk å fastslå at æresdrap er en tradisjon som har røtter tilbake lenge før islam trådte fram på historiens scene. Dessuten praktiseres æresdrap også blant kristne. På mange måter dreier det seg om en felles kulturtradisjon rundt Middelhavet. På samme måte er omskjæring av kvinner en tradisjon i store deler av Afrika som har røtter forut for islams framvekst, og som praktiseres utover de muslimske samfunns grenser, for eksempel blant kristne i Etiopia.

Mange muslimske lærde bruker disse historiske fakta til å argumentere for at islam intet har med disse praksiser å gjøre, at de til og med er uislamske. Men dette er en grov tilsnikelse, og det er en tolkning av islam som er like uhistorisk som en enkel identifikasjon av islam med disse tradisjonene er unyansert.

En tradisjon innebærer at handlingsmønstre og verdier formidles ukritisk fra generasjon til generasjon. Et tradisjonelt samfunn kjennetegnes nettopp ved en særlig stabilitet i denne formidlingen. En konsekvens er at forandringer i og fornyelser av tradisjonen ikke kan framstilles som det, men må kamufleres som videreføringer. Dette er ikke uvanlig. Det finnes mange eksempler på at nye ideer og verdier først får gjennomslag når de oppfattes som del av etablerte tradisjoner.

Kristendommen er et godt eksempel på dette. Den kristne julefeiringen er en overtakelse av tidligere romerske og andre hedenske vintersolvervsfester. Etter kristendommens utbredelse har nyhedenske elementer fått sin plass - for eksempel juletreet som «kristnes» ved at det plasseres en stjerne i toppen så man får en tilknytning til de hellige tre konger, mens julenissen er en sammensmelting av en kristen helgen og nordiske låvenisser. Julegavene er ikke spesielt kristelige i det hele tatt, men en videreføring av tidligere tradisjoner. I Latin-Amerika er en rekke katolske fester også en videreføring av førkristne tradisjoner. Dette har bidratt til å gi kristendommen både særpreg og legitimitet i denne verdensdelen.

Dette viser at religionenes forvaltere - prester eller lærde - bevisst eller ubevisst benytter seg av tidligere tradisjonelle praksiser og verdier for å sikre seg bredere forankring og legitimitet. Dette gjelder islam så vel som kristendommen. I begge religioner videreføres for eksempel en tradisjonell forståelse av foreldreautoriteten. Det gamle testamentet, som har dødsstraff for ikke å adlyde sin far (og mor?), viser at dette er en svært gammel tradisjon.

For at islam skulle få den oppslutning religionen faktisk har fått, var det nødvendig med en omfattende tilpassing til eksisterende verdier - og Muhammed hadde ingen problemer med å inkorporere førislamske praksiser i sin «åpenbaring». Denne tilpassingsprosessen gikk så langt at tradisjonelle verdier og praksiser - forstått som lokal lov, urf - ble en del av sharia. Dette innebærer trolig en mer vidtgående og systematisk tilpasningsvilje enn det man har sett i jødedom og kristendom.

Dette forholdet til førislamske tradisjoner og praksiser innebærer at islam har svært mye med æresdrap å gjøre. Selv om moderne tolkere av islam viser at det ikke finnes belegg i Koranen for æresdrap, tvangsekteskap, omskjæring osv., er det ganske utvilsomt at de som praktiserer disse tradisjonene, opplever dem som en integrert del av sitt islam. Dette betyr at på det sosiologiske nivå, eller i praksis, er disse skikkene en del av islam.

Det man kunne kalle den sosiologiske dybden i disse praksisene er et resultat av at religiøse ledere har bidratt til legitimeringen av tradisjonene. De har blitt presentert som enten en del av eller i overensstemmelse med islam. Det er nok å vise til at sentrale lærekrefter ved det kjente al-Azhar-universitetet i Kairo fortsatt gir støtte til kvinnelig omskjæring. Fordi omskjæringen reduserer kvinnenes seksuelle appetitt, er dette i overensstemmelse med islams verdier som krever kvinnelig kyskhet og underordning under mannen, hevdes det. Da blir det vanskelig for moderne egyptiske kvinner å finne nødvendig støtte for mer humane tolkninger av islam.

Dersom det var slik at det er utvetydig at islam er mot kvinnelig omskjæring, da har denne religionen mislyktes ganske fundamentalt i å avskaffe en barbarisk førislamsk tradisjon. Faktum er at islam i de områder hvor skikken finnes, har inkorporert den i seg.

Dette gjelder også såkalte æresdrap. I Jordan blir om lag 25 kvinner drept hvert år med henvisning til menns og familiers ære. Mørketallene er store, og bak mange «selvmord» og uoppklarte ulykker ligger trolig enda flere drap. Jordansk lov sier at den mannlige slektning som dreper en kvinne etter å ha oppdaget at hun opptrer usømmelig, ikke skal straffes, nettopp fordi ære og æresfølelsen er så viktig for mennene. Nylig forsøkte man å endre loven. Etter en svært kort debatt - tre minutter - avviste det jordanske parlament å gjøre noe! Begrunnelsen er nettopp at æren og kvinnens underordning under mannen er en del av tradisjonen og religionen, det jordanske samfunns verdigrunnlag. Så lenge dommere og skriftlærde, imamer og lekpersoner insisterer på at æresdrap er i overensstemmelse med rimelige tolkninger av islam, er det vanskelig å få bukt med uvesenet. Det skal likevel tilføyes at det blant ledende jordanske skriftlærde og i kongefamilien nå arbeides for å endre disse holdningene. Noe av grunnen til at dette tar tid og at selv framtredende religiøse og politiske ledere møter så sterk motstand, kan ikke forstås på annen måte enn at tradisjonene oppfattes av de fleste som en del av islam.

Derfor blir det uhistorisk og usosiologisk å pukke på hva Koranen sier. Enhver religion er alltid mer enn dens hellige tekster. Det handler om et fullstendig verdensbilde. Og muslimer selv gjør et poeng av islams altomfattende karakter, at det ikke er noe skille mellom religion og politikk, at sharia regulerer alle forhold ved menneskelivet osv. Det betyr at når lokale religiøse ledere ikke gjør noe for å avskaffe æresdrap, omskjæring og tvangsekteskap, da må de troende oppfatte dette slik at disse tradisjonene er gode muslimer forpliktet til å videreføre på en selvfølgelig måte.

Behovet for endringer av alminnelige menneskers islamforståelse er altså stort. Dette stiller store krav til de religiøse lærde og religiøse ledere for å presentere humane tolkninger. Dessverre mangler det mye - svært mye - på at muslimske ledere lever opp til dette ansvaret, også i Norge.

På samme måte som humaniseringen av kristendommens og jødedommens verdier i svært stor grad har skjedd som en følge av ytre påvirkning - blant annet kritikk fra fritenkere, rasjonalister og humanister - er det grunn til å tro at endringene i islam først vil komme når det er etablert et ikke-religiøst, sekulært intellektuelt alternativ innenfor den islamske kulturkrets.

I Norge finnes det ansatser til dette i det ungdomsopprør som nå vokser fram blant innvandrerungdom med muslimsk bakgrunn. Kadra Noor og Shabana Rehman er blant de første og mest markante av disse opprørerne. De og deres medspillere vil tvinge fram en polarisering av islam i Norge. Trolig vil vi få en tredeling av miljøet. I tillegg til de som avviser religionen, vil vi på den ene siden se de som er i stand til nytolkning og modernisering, og på den andre siden vil vi se en ytterligere tilstivning i tradisjonelle, konservative og til og med fundamentalistiske varianter av islam. På sikt er det de sekulære og nytolkerne som vil gå av med seieren, men de reaksjonære kreftene innen det muslimske miljøet vil utvilsomt forårsake mye elendighet, sorg og tragedie i sin håpløse kamp for å bevare avskyelige tradisjoner som ikke har livets rett.