Islam har ingen ting med æresdrap å gjøre, hører vi etter drapet på Fadime Sahindal i Sverige i januar. Vi har fått en omfattende debatt om islams rolle i forhold til foreldreautoritet, arrangerte ekteskap, ære og drap.

Det er uproblematisk å fastslå at æresdrap er en tradisjon som har røtter tilbake lenge før islam trådte fram på historiens scene. Dessuten praktiseres æresdrap også blant kristne. På mange måter dreier det seg om en felles kulturtradisjon rundt Middelhavet. På samme måte er omskjæring av kvinner en tradisjon i store deler av Afrika som har røtter forut for islams framvekst, og som praktiseres utover de muslimske samfunns grenser, for eksempel blant kristne i Etiopia.

Mange muslimske lærde bruker disse historiske fakta til å argumentere for at islam intet har med disse praksiser å gjøre, at de til og med er uislamske. Men dette er en grov tilsnikelse, og det er en tolkning av islam som er like uhistorisk som en enkel identifikasjon av islam med disse tradisjonene er unyansert.

En tradisjon innebærer at handlingsmønstre og verdier formidles ukritisk fra generasjon til generasjon. Et tradisjonelt samfunn kjennetegnes nettopp ved en særlig stabilitet i denne formidlingen. En konsekvens er at forandringer i og fornyelser av tradisjonen ikke kan framstilles som det, men må kamufleres som videreføringer. Dette er ikke uvanlig. Det finnes mange eksempler på at nye ideer og verdier først får gjennomslag når de oppfattes som del av etablerte tradisjoner.