Islam og paradokser

påpeker i sin kronikk i Dagbladet 6. mars en del paradokser i debatten om bruk av hijab, men det er ikke alle paradokser som taler i Islams favør, og disse paradoksene nevner Akram behendig ikke. Fremskrittspartiet har fremmet forslag om forbud mot bruk av hijab i grunnskolen, herunder ungdomsskolen, primært av hensyn til de unge kvinnene som blir tvunget til å bruke hijab av fedre, brødre eller fundamentalister i det muslimske miljøet. Ved siden av å være et symbol på undertrykkelse av kvinner, skaper bruk av hijab unødige barrierer mellom unge sårbare mennesker, som kan tjene mye på kontakt og dialog. Det er et ganske påfallende paradoks, i hvert fall sett fra norsk side, at en relativt stor gruppe innvandrere synes å være ganske motvillige mot å integrere seg i det samfunnet de frivillig har valgt å bosette seg i, eller frivillig velger å bo i. Hvis man ikke aksepterer grunnleggende norske verdier som likestilling, toleranse og frihet, bør man ikke da velge å bo i et land hvor kultur og religion samsvarer bedre med ens egne preferanser? feil når han hevder at det er et spørsmål om religionsfrihet og minoriteters rettigheter. Religionsfrihet har vi i Norge og minoriteter har de samme rettigheter som nordmenn. Likhetsprinsippet tilsier imidlertid at minoriteter ikke bør ha flere rettigheter enn nordmenn, og vanlig norsk rettsoppfatning tilsier at rettighetene ikke omfatter frihetsberøvelse og undertrykkelse. Hvis man mener at det er riktig å låse unge kvinner inne eller påby dem å gå med plagg som symboliserer undertrykkelse av kvinner, har man ikke forstått grunnleggende verdier i det norske samfunn. Hanne Skartveit karakteriserte i en artikkel 9. mars situasjonen for kvinner i Iran som apartheid, ikke på grunnlag av rase, men på grunnlag av kjønn. Er ikke diskriminering på grunnlag av kjønn like forkastelig som diskriminering på grunnlag av rase?

AVSLUTNINGSVIS

må det bemerkes at Akram i sin artikkel hadde en underlig påstand, at familien til Fadime Sahindal, den unge kvinnen som ble myrdet av sin far i Sverige i januar 2002, ikke var muslimsk. Den aktuelle familien var kurdere fra Nord-Irak, en befolkningsgruppe som består av bortimot 100 prosent muslimer. Listen over såkalte æresdrap i Norge, Sverige og Danmark er imidlertid lang, og det kunne være interessant om Akram kunne påvise at alle de andre drapsmennene, som vi trodde var muslimer, egentlig er noe annet. Pussig er det, forresten, at noen ser ære i å drepe en ung, forsvarsløs kvinne. Det er i hvert fall et paradoks.