Islam på norsk

En moské i hovedstaden er blitt turistattraksjon. Men er vi like interesserte i å få vite hva som skjuler seg bak fasaden?

En moské i hovedstaden er blitt turistattraksjon.

Forbipasserende stopper og bruker lang tid på å studere fasaden. Et uvanlig bygg med fliser i blått og hvitt som minner om tyrkisk arkitektur på 1600-tallet. Et hyppig brukt fotoobjekt i mediene for å illustrere islam. Moskeen i Åkebergveien er det første fysiske tegnet på islam i Norge, selv om den ikke er den første moskeen.

Folk som beundrer den har antagelig en rekke spørsmål: Hvor mange nordmenn er i dag muslimer? Hvor mange moskeer finnes det? Kommer muslimene til å overta hele landet snart? Og så videre. Spørsmålet er om vi er like nysgjerrige på å få vite hva som skjer inne i en moské. Hvordan arter islam i Norge seg?

Islam i Norge er foreløpig så nytt at det er vanskelig å danne seg en klar oversikt. Utgangspunktene for å forstå er heller ikke helt modne. Reaksjonene er av og til forhastet, og kunnskapsnivået er ofte så bunnlavt at et kulturelt betinget, voldelig ritual som omskjæring av jenter kobles til religion - uten at mediene er særlig kritiske eller opplysende.

Kari Vogts nye bok «Islam på norsk» er interessant lesning. Interessant også for en som jeg, som ikke er troende i ordets tradisjonelle forstand. Jeg er med andre ord en av dem som er født inn i en religion, men har begrenset kunnskap om den.

Kanskje kunne teksten blitt litt mer tilgjengelig hvis forfatterens egen tilstedeværelse hadde vært mer merkbar. Ikke overraskende leverer Kari Vogt likevel rikholdig og grundig kunnskap om det muslimske Norge. Vogt går nærmere inn i trossamfunns engasjement i så vel religiøse som sosiale spørsmål - og i deres forskjellige fortolkninger av islam. Her belyses reglene innen de forskjellige trossamfunn: lover som er knyttet til skikker og samfunnsmessige spørsmål som ekteskap og barnefordeling, og ritualer knyttet til faste, mat, bønn - og omskjæring. Vogt har en imponerende evne til å skille vesentlig fra uvesentlig. Boka er skrevet slik at det tegnes et hittil ukjent landskap hvor også kjente begreper, som islamisme, får ny mening, og derved fornyet oppmerksomhet.

«Islam på norsk» behandler stort sett tiden fra de første muslimers ankomst i Norge til etableringen av trossamfunnene, moskeene og organisasjonene. En dag for litt over tredve år siden rørte en av de første fremmedarbeidere ved norsk jord. Han kom som arbeider - ikke som troende. Nå er han, hvis han lever, en av de ca. femti tusen som bekjenner seg til islam i Norge.

Norge har lenge vært et flerreligiøst land. Islam er yngst i dette fellesskapet. I dag finnes 59 islamske registrerte trossamfunn på landsbasis - i tillegg til en rekke ikke-registrerte. Islam er som religion i Norge svært heterogen og mangfoldig. De første muslimene hadde sin bakgrunn fra Pakistan, Tyrkia og Marokko. De tilhørte sunniretningen, som er den største. Den nyere tids flyktninger bidro til å utvide bildet. Ayatolla Khomeini ville samle muslimene, og dermed hjelpe mange tilbake til Iran fra eksil. Men hans maktovertagelse førte til betydelig flukt fra Iran til nabolandene og Vesten. Med iranerne ble shiaretningen mer synlig også i Norge. På 90-tallet førte den politiske og sosiale situasjonen i land som Somalia mange innbyggere i landflyktighet. Deres ankomst supplerte hva folk fra Gambia og andre med bakgrunn fra Afrika hadde tilført de islamske menighetene her.

Det siste bidraget til det muslimske mangfoldet kommer fra Europa. Få hadde inngående kjennskap til det muslimske Europa før krigen på Balkan. Gjennom Bosnia kom vi nærmere et islam som hadde utviklet seg i samspill med europeisk historie. Dansekurs eller en kulturkveld i en bosnisk moské ble for eksempel et helt nytt element i Oslo.

Når det gjelder tilnærmingen til islam selv, er det heller ikke vanskelig å finne variasjoner blant muslimene i Norge. Noen vil fornye islam, andre vil «vende tilbake til utgangspunktet», noen mener politikk er religion, mens andre ønsker politikken vekk fra islam. Det finnes retninger som ikke har noe annet formål enn «å yte noe positivt» til menneskeheten. De lukker gjerne øynene for dårlige egenskaper hos andre. På den annen side har vi de som vil ta alle slags midler i bruk «for å stanse ondskapen». «Vi er skapt for tilbedelse - og kunnskap står i strid med tro,» vil noen mene - mens det finnes islamister i Norge som, i motsetning til den allmenne oppfatning av dem, viser åpenhet overfor nytenkning og nytolkning av islam. Ahmadiyyaene ser seg selv som muslimer, men er ikke anerkjent av flertallet. Deres historie er da heller ikke behandlet i boka «Islam på norsk».

Muslimene er like preget av kulturelle særtrekk som andre, slik at det er vanskelig, men desto viktigere å være klar over hvor skillet mellom tro og kultur går. Fra menighet til menighet ser man nyanser og forskjeller som er begrunnet i kultur - særlig i form av ritualer. Et ekstremt, men aktuelt eksempel er omskjæringen av jenter, en praksis som mange andre muslimer først fikk vite om gjennom norske medier. Det er flere emner her som nysgjerrige lesere vil ønske å få utdypet, blant annet om trossamfunnenes forhold til offentligheten. Mye er nytt for dem i et så gjennomorganisert samfunn som det norske. Vi hører fra tid til annen om uregelmessigheter i medlemsregistrene, men i hvilken grad vil ny organisering også bety større demokratisering og tilpasning av trossamfunnene?

Iveren for demokratisering og modernisering av islam er sterkt til stede, men det er også situasjoner hvor en person eller en menighet foretrekker å holde seg unna den offentlige arena. Sentralt i utviklingen av islam i Norge står påvirkningen fra majoritetssamfunnet. Storsamfunnets reaksjon vil kunne ha avgjørende betydning for hvilket spor den slår inn på. Etter at forfatteren Salman Rushdie ble «dødsdømt» for blasfemi, la for eksempel mange merke til de få som støttet dødsdommen, men ikke til flertallet som var motstandere av fatwaen.

Mennesker finner ofte trøst i religion i vanskelige perioder. I eksiltilværelsen viser enkelte større søken til religion. Er dette en reaksjon på den utestengning de møter fra storsamfunnet? Er det tilflukt fra ektefølt hjemløshet? Blant ungdom finnes det et behov for å fordype seg i religionene, og en genuin søken etter det åndelige - den blir ikke mindre i en stadig mer materialistisk og globalisert verden. Og på mange måter er islam her i landet kun et nytt element i et stort bilde, hvor Norge er en integrert del av en verden som krymper, men samtidig blir stadig større.

Reaksjonene på islam spenner fra det ekstremt fundamentalistiske til det reflekterende og imøtekommende. Anita Apelthun Sæle uttalte til Dagbladet (19.02.2000): «Vi har en kristen tro, og den skal vi proklamere. Det er det som er sannheten. Nå som landets moskeer får rope inn til sin fredagsbønn, synes jeg at vi kristne skal svare med en offensiv. Nå som muslimene innfører dette, må jo også vi tørre å rope i det offentlige rom. Det er jo mange flere bedehus enn moskeer.» På den andre siden har det vært interessant å registrere at Berge Furre nylig ga uttrykk for å se statens forhold til kirken i en flerreligiøs sammenheng. Og Biskop Gunnar Stålsett sier følgende i en tale han holdt for en tid tilbake i Tyskland: «Har vi lært noe av den langvarige dialog mellom den katolske og de lutherske kirker som kan gjøre oss bedre i stand til å leve i et flerkulturelt og multireligiøst Europa? Vi må lære å tenke annerledes om andre religioners troende enn det både den katolske og de lutherske kirker har gjort opp gjennom historien - like til vår tid.»

Enkelte nordmenn - kristne, muslimer eller andre - kan tillate seg å ha fordommer eller intolerante holdninger overfor hverandre. Men offentligheten sitter med et større ansvar. Også de muslimske trossamfunnene må være klar over, noe som enkelte heldigvis er, at det ikke hjelper å «beskytte» seg bak en minoritetsstatus når det gjelder å ta eget ansvar.

Sitatene overfor står som eksempler på at vi som individer har alternative veier å velge mellom. Våger vi å si at veien vi velger ikke er vesentlig?