Islamhets og fakler mot vold

«...det viktigste kriminalitetsforebyggende tiltak i Norge er å bekjempe Fremskrittspartiet og alt dets vesen.»

Gjengdrap i Oslo. Politiet skylder på det moderne Norges monstre, imamene. Justisminister, ordfører, TV-forførere går i tog på vegne av den prektige majoritet. Fremskrittspartiet maler som en brun katt i kroken.

Kriminaliteten blir ikke mindre av mer islamhets, flere forargede fakler og et sterkere Fremskrittsparti. Voldens årsaker må søkes og rettes i det solidaritetsbrudd og den fremmedfrykt vi utsetter vår nye underklasse for.

Konfirmantene på Røst, denne lærerike øyen ytterst i Lofoten, skrev den kloke resept i fjor. Da ble årets konfirmanter, to jenter og fire gutter, bedt om å angi den verdi som betydde mest for deres livskvalitet og framtid. «Å bli forstått og godtatt» kom på topp hos alle seks. Jeg kommer tilbake til denne vesentlige melding, men la meg først klargjøre mitt samfunnsmedisinske perspektiv.

I samfunnsmedisinen har vi en grov lov som sier at helsetjenesten (legemidler, operasjoner, vaksiner, osv.) har ca. 10% makt over folkehelsen. 90% av de krefter som former menneskenes helse, ligger utenfor helsepolitikken i snever forstand: i makropolitikken, i samfunnsmoralen, i kulturen, i naturen, i det Tarjei Vesaas kaller «Det store spelet».

Kanskje er det med forbrytelse som med sykdom. Kanskje kan denne loven transplanteres fra sykdom til andre områder. Kanskje er bare en minimal del av kriminaliteten påvirkbar av kriminalitetspolitikken. Kanskje må vi, som for helse, også søke etter lovbruddets opprinnelse og dermed forebyggingsmulighet der ute i storsamfunnet, i det rådende politisk-økonomiske systemet, i de rådende verdivalg, i det rådende menneskesyn?

Kriminalitet og vold kommer ikke plutselig opp fra helvete som en djevel av seg selv. Lovlydighet og fred daler ikke plutselig ned fra himmelen som en engel av seg selv. Kriminalitet og vold oppstår på jorden, går opp eller ned etter den måten vi ordner samfunnet og behandler menneskene på.

Potensialet for kriminalitet bor i et menneske som igjen bor i et samfunn med egenskaper som påvirker om kriminalitet og vold skal bli virkelighet, et samfunn med rasisme eller toleranse, med mangfold eller ensretting, med frihet eller tvang, med samhold eller jeg-dyrking.

Politikk er å fordele levekår. Når kommunestyret, fylkestinget, Stortinget, Det internasjonale pengefond, Chase Manhattan Bank fordeler levekår - inntekt, arbeid, utdanning, bolig og miljø - fordeler de samtidig rammebetingelser for kriminalitet. Men politikk er mer enn å fordele brød og penger. Politikk bør også være å forme og fordele ikke-materielle verdier som trygghet, verdighet og tilhørighet. Politikk er å forme og forvalte et menneskesyn og et samfunnsklima som får direkte følger for menneskenes mulighet til å bevare lovlydighet eller bli lovbrytere gjennom livsløpet.

Etter min forstand er her to farlige kriminalitetsfremmende trender i norsk politikk nå:

1) utviklingen av forskjellssamfunnet

2) den bestandige fremmedfrykten

Hvis dette er rett, betyr det at vi har to essensielle, aktuelle muligheter for politisk primærforebygging av kriminalitet:

1) vitalisere solidaritetssamfunnet

2) styrke anlegget for åpenhet og toleranse i den norske folkesjelen

Vi trenger solidaritet kanskje mer enn på lenge. Likevel er solidariteten på vei bort fra virkeligheten, ja til og med på vei ut av drømmene våre. Regjeringens utjevningsmelding viser at forskjellen mellom rike og fattige har økt farlig i Norge på 1990-tallet. De rikeste i Norge får nå en større del av kapitalinntektene enn i noe annet land - selv i USA. En brutal nykapitalisme med innslag av vulgær nydarwinisme og ekstrem individualisme er den moderne politiske besettelse. Kapitalismen er en splittelsesideologi som skaper kamp og rangering mellom menneskene istedenfor samhold og likeverd. Vi er i ferd med å få et sorteringssamfunn hvor menneskeverdet graderes etter individets evne til å oppfylle konkurranseøkonomiens smale og kresne krav. «De andre», de som ikke vil eller kan disiplinere seg inn i prestasjonssamfunnet, blir merket med ulike stempler: ikke kvalifiserbar (siste mote i arbeidsmarkedsetaten), skoletaper, ufør, arbeidsledig, dårlig integrert, sosialklient, nyfattig, gjeldsoffer, svake grupper, lavere sosiale klasser, osv. Det er under disse stigma vi finner de fleste lovbryterne. Forskjellene øker i kroner og øre, men mer alvorlig er det antakelig at forskjellene øker i selvbilde og sosial respekt. Forskjellene øker ved at vi får flere vinnere og flere tapere, og at vi får flere som er fattige på følelsen av å bli godtatt, finne en mening i det menneskelige fellesskapet. Det å bli stemplet ikke god nok, ikke brukbar i skolen, i arbeidslivet, gjør noe farlig med et menneskes syn på seg selv og på samfunnet. Det skaper et forståelig potensial for kriminalitet og vold, både ved å ødelegge samfunnspakten mellom dette individet og fellesskapet, og ved å skape aggresjon, desperasjon.

Forskjellssamfunnet kan bare bekjempes ved å innføre solidaritet, ikke konkurransekraft som styrende prinsipp for samfunnsutviklingen. Den hellige enheten må være menneskeverd, ikke produksjonsverd. Bare slik kan vi sikre at menneskene oppnår det Røst-ungdommene setter øverst: å bli forstått og godtatt.

Ikke bare penger, også rase og tro kan dele folk og skape strid mellom dem. Når den rådende ideologi gjør livet til konkurranse og samfunnet til kamparena, kan vinnermentaliteten smitte fra økonomi til rase og religion. Kapitalismen skaper et landskap av frykt hvor mistenksomhet og selvbeskyttelse rår. Mennesker deles inn i vinnere og tapere, sterke og svake. Denne sorteringen i overmennesker og undermennesker kan fort forplante seg til gruppeplanet og kobles til etniske og religiøse kjennetegn. Vi kan marginalisere mennesker gjennom å påføre dem arbeidsmangel, pengemangel og respektmangel. Innvandrerne og flyktningene er ofte utsatt for en sammensvergelse av slike ekskluderende faktorer. Fattigdommen, arbeidsløsheten og skoletaperfrekvensen er høy blant de etniske minoritetene. I tillegg kommer rasismens sosialpsykologiske skader på personligheten:

- følelsen av å bli sett på som en byrde

- følelsen av å bli møtt av frykt

- følelsen av å være uønsket

Kriminalitetsforebyggende grunnlagsinvesteringer vil være:

- å fjerne de barrikader som nå hindrer inngangen i det norske samfunnet, f.eks. den åpenbare diskriminering som finner sted når innvandrere søker jobb

- å kultivere toleranseanleggene i den norske folkesjelen

- å dempe integreringsraseriet

Jeg tror et virksomt kriminalitetsdempende middel vil være å dempe den hysteriske opptattheten av innvandrere og kravet om deres øyeblikkelige integrering i den norske selvherligheten. Gi folk trygghet på egen identitet, trygghet i egen religion, trygghet i egen kultur, gi dem fred og respekt, så kommer en naturlig integrering, nesten av seg selv.

Til slutt tillater jeg meg et primitivt stunt. Jeg tror ikke det jeg nå kommer til å si er klokt, men jeg merker at jeg har godt av å si det:

Her er ett parti som foran andre gir drivstoff til forskjellssamfunnet og råstoff til rasismen, Fremskrittspartiet. Det betyr pr. elementær logikk at det viktigste kriminalitetsforebyggende tiltak i Norge er å bekjempe Fremskrittspartiet og alt dets vesen.