RADIKALISERT UNGDOM: - Blant syriafarerne er mange av de vi kjenner best fra nyhetene ikke fra Groruddalen eller Grønland, men fra Bærum, skriver kronikkforfatteren. Bildet er fra en demonstrasjon med Profetens Ummah, som er gruppa flest syriafarere har vært knyttet til. Foto: Sara Estiri
RADIKALISERT UNGDOM: - Blant syriafarerne er mange av de vi kjenner best fra nyhetene ikke fra Groruddalen eller Grønland, men fra Bærum, skriver kronikkforfatteren. Bildet er fra en demonstrasjon med Profetens Ummah, som er gruppa flest syriafarere har vært knyttet til. Foto: Sara EstiriVis mer

Islamistene fra vestre Bærum

Det er ikke usannsynlig at én av dem som truer Norge er fra mine hjemtrakter.

Meninger

Den siste tidens nyheter om islamistiske terrortrusler mot Norge har igjen satt fokuset på de norske fremmedkrigerne, islamistene blant oss som drar for å slåss mot et tyranni og kanskje vender hjem med mørke hensikter. Islamistmiljøet på Østlandet vokser visst stadig, og flere skal ha reist til Syria. Noen kommer aldri tilbake. I dette miljøet er mange av de vi kjenner best fra nyhetene ikke fra Groruddalen eller Grønland, men fra Bærum. Fra landets rikeste kommune per innbygger. Hjemkommunen til det som var Skandinavias største kjøpesenter da det åpnet i 2007.

Egzon Avdyli, som var en kjernespiller i Profetens Ummah og ble bekreftet død i Syria i april, var fra Dønski, et lite nabolag med et belastet rykte i Vestre Bærum. En måned senere ble to av brødrene hans pågrepet i en razzia for å ha hatt forbindelser med terrorgruppa ISIL. De to norsksomaliske søstrene hvis reise til Syria fikk nasjonal oppmerksomhet i ukevis gikk på Dønski videregående skole. Bærumsavisa Budstikka, i et reportasjearbeid ganske utenom det vanlige for lokalaviser, har kartlagt et nettverk på minst ti radikale islamister i kommunen. Få, men helt klart farlige, ikke minst for dem selv.

Jeg er selv oppvokst på Dønski, og bor nå i Oslo sentrum. Nå i helga har jeg flere ganger våknet av sirener, men lagt meg til å sove igjen når jeg kun har hørt én av gangen. Oslo har vært preget av et slags diskré alvor. Noen ønsker å drepe mennesker i dette landet, sannsynligvis i denne byen, for å tjene Allah, for å straffe de som ikke tror (eller ikke tror på riktig måte) eller bare for å ta hevn over et samfunn som sviktet. Det er hverken umulig eller fullstendig usannsynlig at én av disse er fra mine hjemtrakter.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hva er det med Vestre Bærum? Om jeg skulle begynt et sted, måtte det vært i min egen barndom. Vi var tre skoleklasser på barneskolen. Den første, A-klassen, besto for det meste av barn som bodde i Gjettum og Kolsås-området, to relativt typiske Bærumsnabolag. B-klassingene var hovedsakelig fra Gjettum, men C-klassen, som jeg gikk i, besto nesten utelukkende av barn fra Dønski. Denne geografiske inndelingen var garantert velment, barn bør jo få bli kjent med barn fra eget nabolag. Likevel burde skolen ha forutsett integreringsutfordringene ved å samle barna fra familiene med lavest inntekt og att på til rangere dem som «C».

Innvandrerbarna i C-klassen dukket opp utover slutten av 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet. De kom fra Afrika, Sentral-Asia, Sør-Europa og Midtøsten. Uten felles språk, kulturreferanser eller engang fysiske trekk er det kanskje ikke så rart at det var islam som ble identitetsmarkør nummer én. Ord som bare var hverdagsuttrykk for foreldrene deres ble helt sentrale slangord på Levre barneskole. «Wollah koranen». «Inshallah». «Mashallah». Ofte kun en oppleve det som at det lå et ønske om en slags sjokkeffekt i ordene. Dette var i tiden like etter 11. september, og i det Vesten gikk inn i Irak og Afghanistan ble islam noe mer enn et fellestrekk blant klassekamerater. Det ble nesten en trussel. Mye av det handlet selvfølgelig om det nye hatet mot muslimer som lå og ulmet etter angrepet på World Trade Center. Gjør du et bildesøk på «Dønski» på Google, vil du finne flere bilder av rasistiske slagord tagget på lavblokkene man hadde planlagt å gjøre om til et asylmottak.

Å vokse opp i Bærum er å være født inn i en konkurranse. Det handler om penger, klær, popularitet og muligheter. Hvis faren din knapt prater norsk og jobber på bakeri stiller du svakt. Da handler plutselig konkurransen om vold, om ære, om hevn og identitet. Du sverger ved Allah at du skal gi noen juling. Du går løs på guttungen som sier han bruker koranen som dasspapir. Noen ganger blir det ikke mer enn litt knuffing i tenårene. Innimellom skjer det noe tragisk, som drapet på Watan Farmazi i 2008. De som vokser fra det, blir ferdig med det. Andre deltar kanskje på møter på Grønland, eller begynner å lese i fora på nett om de amerikanske imperialistene og vestlig moralsk forfall.

Nå skal jeg ikke påstå at noen fra C-klassen på Levre er i Syria. Så vidt meg bekjent er alle i jobb, eller så studerer de, kanskje driver et par av dem bare dank hjemme. En av dem tok strupetak på meg og løftet meg opp mot veggen i 2004 fordi broren min hadde vært frekk mot en eldre kompis av ham, noe skolen avfeide som et enkelttilfelle i tråd med Kjell Magne Bondeviks blåøyde antimobbekampanje. Sist jeg møtte min «mobber», ti år etter at jeg anga ham til rektor, jobbet han i en dagligvarebutikk. Hyggelig mot kundene var han og.

Jeg skal ikke si sikkert at det er en sammenheng mellom de vi kalte «wollahene», som det altså har blitt ordentlige folk av, og den disproporsjonale andelen radikale islamister i kommunen vi vokste opp i. Det er et lite og tett miljø, og én sterk stemme kan fort ha vervet resten mens samfunnet vårt så en annen vei. Men de klasseforskjellene vi opplevde i skolegården, i en tid da det ble påstått at det ikke lenger var klasseforskjeller i dette landet, gjorde mange av oss hvite barna sinte nok, uten å måtte tåle alle de rasistisk kommentarene eller den negative fremstillingen i media av både ungdom, mørkhudede og muslimer.

«Jeg har ikke hatt helt kontroll på guttene mine,» sa faren til Egzon Avdyli i et intervju med Budstikka i våres, «Jeg jobbet nattskift i 13 år. Men kanskje skolen burde grepet inn? Eller politiet? Jeg vet ikke. Jeg bare gråter. Hver eneste kveld.»

Sist jeg var på Dønski var for en måneds tid siden. Jeg skulle mellomlagre noen pappesker i barndomshjemmet, og hadde hanka inn to venner til å hjelpe til med flyttelasset. Vi parkerte ved fritidshuset for å kaste tomflasker i glassigloen. En av kompisene mine, som kommer fra Østre Bærum, kikket opp på bygget vi sto ved. «Er det ungdomssenteret på Dønski?» lo han, «Det ække rart det er så mange islamister i Vestre Bærum!»