Islamsk og kristen fromhet

RELIGION: Sven Kærup Bjørneboe har vært på reise i Tyrkia og Syria, og har i Dagbladet 4.august gjengitt noen av sine inntrykk. Her er interessante observasjoner og vurderinger. Men her trekkes også slutninger som går langt ut over det som det er saklig grunnlag for. Det mest verdifulle ved Bjørneboes bidrag er den måten han benytter islam som et speil for et kritisk blikk på vår moderne vestlige kristne sivilisasjon. Også hans påpekning av at man ikke kan få et fullstendig bilde av en religiøs tradisjon ved bare å studere læresetninger og dogmatikk er viktig. Man må også ta med den måten troen ytrer og manifesterer seg på i menneskers liv, det vi kan kalle tradisjonens spiritualitet.

Bjørneboes hovedpåstand er at der er en «fundamental forskjell» mellom muslimsk og kristen fromhet, der den første er utadvendt og den andre innadvendt. Problemet er bare at de konkrete eksemplene han nevner ikke egner seg til å underbygge en slik påstand. For dette er delvis fromhetsuttrykk som islam har arvet fra den kristne kirke (som den karakteristiske islamske bønnestillingen, prostrasjon) og delvis former som er like tydelige i begge tradisjoner (som pilegrimsvandringen og den åpne og utadrettede gudstjenesten). Det underlige er at det er de kristne fromhetsuttrykkene Bjørneboe feiltolker mest.

Mot Bjørneboes hovedpåstand vil jeg hevde følgende: Både den kristne og den islamske tradisjon er svært sammensatte og mangfoldige størrelser, har påvirket hverandre i større grad enn de fleste av oss er klar over, og rommer begge svært ulike former for fromhet og spiritualitet. Begge tradisjoner viser tydelige eksempler på både en innadvendt/kontemplativ og en utadvendt/ekspressiv (og ofte karismatisk) form for spiritualitet. I enkelte henseender er det slik at forskjellene mellom de ulike formene for spiritualitet i den ene av disse tradisjonene kan være vel så store som forskjellene til en tilsvarende spiritualitetsform i den andre tradisjonen. Det kan derfor med god grunn hevdes at der er vel så stor avstand mellom det lov-orienterte og det mystisk/sufistiske islam som avstanden mellom islamsk og kristen mystikk. Og det er nettopp når man, som Bjørneboe, søker etter tradisjonenes spiritualitet og konkrete fromhetsuttrykk at dette blir tydelig. Og de overraskende mange eksemplene på likhetstrekk, påvirkning og slektskap vil for øvrig også være det beste utgangspunkt for reell religionsdialog.