Islamsk reform!

Noen av de mest interessante uttrykk for islamsk reformtenkning finner vi i dagens Iran, skriver Kari Vogt.

«Den frie tanke kan ikke fengsles!» lød en dristig parole under studentopprøret i Teheran sommeren 1999. At både den frie tanke og kravet om demokratiske reformer har trange kår i dagens muslimske verden, er ingen hemmelighet. At det faktisk finnes en reformtenkning på islamsk grunnlag, har vi derimot liten eller ingen kjennskap til. Likevel dreier det seg om et globalt fenomen, med talsmenn over hele verden, fra Paris til Djakarta. «Kravet om demokrati og likhet for loven, trosfrihet og ytringsfrihet kan fremmes på islamske premisser. Slike krav er imidlertid sjelden forankret i en sammenhengende refleksjon. Forsikringer om at islam er tolerant, at islam står for fred, solidaritet og rettferdighet forblir påstander så lenge det ikke finnes et teologisk fundament som gjør at alt dette kan forklares og begrunnes i islamsk lære, i teologi og rettsvitenskap,» sier Shoeib Bencheikh, en av de unge imamene i Frankrike, som selv har kommet med betydelige bidrag i debatten om forholdet mellom islam og demokrati.

Dagens reformtenkere ønsker nettopp å utvikle en slik sammenhengende refleksjon og krever noe langt mer enn enkeltstående reformer og ad hoc-løsninger i presserende politiske eller sosiale saker. Målsettingen er ambisiøs: Å forankre reformer i en nytolkning av Koranen og islamsk lov.

Noen av de mest interessante uttrykk for islamsk reformtenkning finner vi i dagens Iran. Tyve år med islamsk styre har ikke bare gitt ny næring til en århundregammel persisk antiklerikalisme, men ført til at islamismens kongstanke om «den islamsk staten» forkastes. Blant disse reformtenkerne er også geistligheten representert, og som de mest fremtredende står Mohsen Kadivar, Mujtahed-Shabestari og Yusuf Eshkevari - sistnevnte ble nylig dømt til syv års fengsel for «spredning av løgnaktig informasjon». En nestor som ayatollah Montazeri - en gang ayatollah Khomeinis kronprins - sitter nå i husarrest i sitt hjem i Qom etter lærde angrep på doktrinen om den rettslærdes politiske fullmakter.

En av de mest populære - og kontroversielle - skikkelser er filosofen Abdulkarim Sorush (f. 1945), som ved bøker, artikler og utallige foredrag har sikret seg plassen som en av de mest fremtredende muslimske reformtenkere i vår tid. Han har utviklet sin egen stil med stor appell blant iranske studenter, men ideene når langt ut over akademisk miljøer. De siste årene er sentrale tekster av Sorush blitt oversatt til flere språk, også engelsk («Reason, Freedom and Democracy in Islam» Oxford 2000). I Sorushs tenkning er det tre temaer som dominerer: ideologikritikken, kravet om nytolkning av Koranen og synet på islamsk lov.

«Dagens islam lider av mange sykdommer,» hevder Sorush. Og selv om det etterrevolusjonære Iran er hans viktigste anliggende, har han ingen problemer med å finne de samme symptomene over hele den muslimske verden. Den islamske vekkelsen i det 20. århundre innebar islams ideologisering; «islam er ideologi» skrev en av bevegelsens grunnleggere, pakistaneren Abu Ala Mawdudi (1903- 79). Dette blir Sorushs første angrepspunkt. Han kaller islamismen «en tankeretning som tyrannisk griper inn i folks politiske, sosiale og moralske liv», og påpeker at i dette lettfattelige verdensbildet fremstår verden som en kamparena og islam som et våpen. Når islams mulighet for endring og nytolkning fornektes, forsvinner ikke bare mangfoldet, men også dybden og kompleksiteten.

Sorushs tanker om demokrati som det eneste troverdige alternativ til den ideologiske staten hviler på en minimalistisk definisjon av religion: Han vektlegger etikken, og trekker et avgjørende skille mellom «en religiøs stat», som bygger på islamske verdier, og en «islamsk (ideologisk) stat». Målet er «å redusere religionens offentlige innflytelse for slik å legge grunnen for et pluralistisk samfunn».

For Sorush er demokratispørsmålet del av et større prosjekt om islams fornyelse. Islam må forsones med ny kunnskap om verden. «La oss trekke et skille mellom religionen på den ene siden og våre tolkninger av religionen på den andre», skriver han. «Med religion mener jeg ikke troen, som er religionens subjektive side, men den objektive side, som er den åpenbarte teksten. Koranen forandres ikke, men vår forståelse av den er underlagt endring. Vitenskapen gjør fremskritt, nye kunnskapsområder erobres, og dette får nødvendigvis konsekvenser for religiøs kunnskap.»

Mens religion innebærer frihet, fullkommenhet og hellighet, er teologien alltid i forandring og avhengig av andre kunnskapsområder. Skjer det noe avgjørende på ett felt, vil «denne bølgen forplante seg videre og sette hele vitenskapens hav i bevegelse. Øker naturvitenskapens innsikt i kosmos, gir dette også sannere teologisk kunnskap».

Islamske lærde har gjennom historien tolket koranteksten ulikt. Historisk kontekst må tillegges avgjørende betydning, og Sorush fremhever at: «Tekstene står aldri alene, og er ikke nødvendigvis bærere av sin egen mening. De må plasseres i sin kontekst, de er ladet med teori; tolkningen av tekstene er i stadig forandring, og vår forutforståelse er like tydelige her som når det gjelder andre kunnskapsfelter. Vi kan ikke gjøre noe unntak når det gjelder religiøse tekster.»

Dette får også konsekvenser for islamsk lov. Sorush ser islamsk rettsvitenskap som et historisk produkt. Mens tradisjonell rettstenkning er utarbeidet etter metoder fra en fjern fortid, kan det han kaller en «dynamisk rettstenkning» åpne for nye svar. Sorush behandler for eksempel spørsmålet om like rettigheter for muslimer og ikke-muslimer i et muslimsk samfunn. Tradisjonell rettstenkning åpner som kjent ikke for likhet for loven. Dette aksepterer ikke Sorush. Religionstilhørighet er i seg selv ikke et tilstrekkelig grunnlag for rettigheter, det er som mennesker vi har rettigheter, understreker han. Målet er alltid å fremme en religionsforståelse som setter individuell religiøs erfaring og gudskjærlighet i sentrum.

Abdulkarim Sorush tar stilling til de fleste av de mest sensitive spørsmål i dagens muslimske verden: islam og politikk, pluralisme og demokrati, historisk-kritisk metode anvendt på hellige tekster og reform av islamsk lov. Sorush møter selvsagt kritikk, hans innflytelse er imidlertid udiskutabel. Han har bidratt med synspunkter som preger islamske reformbevegelser internasjonalt, og som peker mot omfattende endringer i det verdensomspennende islamske fellesskapet.