Sårbar kunstform: Som den mest kostnadskrevende kunstformen var filmen også den mest sårbare da de islandske bankene kollapset høsten 2008. Likevel har bemerkelsesverdig mange islandske filmer kommet etter det skjebnesvangre krakket. Som premiereklare "Ildfjell" (bildet).
Sårbar kunstform: Som den mest kostnadskrevende kunstformen var filmen også den mest sårbare da de islandske bankene kollapset høsten 2008. Likevel har bemerkelsesverdig mange islandske filmer kommet etter det skjebnesvangre krakket. Som premiereklare "Ildfjell" (bildet).Vis mer

Island etter krakket

Stemmer myten om at dårlige tider skaper god grobunn for kunsten?

Island sliter med å komme seg på fote igjen etter at økonomien kollapset for drøye tre år siden, og mange islendinger er fremdeles desillusjonerte. Men turistnæringen går så det suser, og innenfor kulturlivet blomstrer det som aldri før. Hele elleve islandske filmer hadde premiere i fjor, hvilket er rekord for det lille landet. Er det slik at den økonomiske krisen begunstiger kunsten?
—Både og, sier Ragnar Bragason, filmregissør og leder for «Film Directors Guild of Iceland»
—Men ordet «krise» høres så voldsomt ut. Jeg mener at det hele er noe overdrevet, i alle fall når det gjelder kunstnerstanden, som bare i liten grad ble rammet av krakket. Kunstnere har jo vanligvis ikke penger. Og har man ikke penger, har man heller ikke noe å tape, sier han.
Men når kreativiteten på Island i dag spirer og gror, ser han ikke bort fra at det også kan ha en sammenheng med finanskrisen.
—Kunst skapes uansett hva slags sosialt og økonomisk klima kunstnere virker i, men karrige tider krever at man tenker nytt.

Liksom Island i 2008, opplevde Argentina at økonomien kollapset fullstendig i 2001. Folk mistet sparepengene sine, en tredjedel av befolkningen havnet på fattigkassa, og arbeidsledigheten steg mot 25 prosent. Likevel ser det ut som om denne tragedien hadde en slags katalysatoraktig effekt på unge filmskapere. Ut av kaoset oppsto en helt ny gruppe regissører som laget sosialrealistiske filmer som speilet omveltningene i samfunnet.
Filmregissør Rúnar Rúnarsson, som står bak den kinoaktuelle «Ildfjell», utelukker ikke at noe liknende vil kunne skje på Island.
—Men faren er også til stede for at mangelen på penger vil gjøre filmene smalere og mer lokale, sier han.
Selv måtte han ty til danske midler for å finansiere sin spillefilmdebut. Over halvparten av budsjettet til «Ildfjell», kommer fra Danmark.
—Islandsk film har vært i medvind i en årrekke, og i løpet av de ti siste årene er antall filmregissører fordoblet, sier Bragason.
—Og liksom islandsk musikk, har mange av filmene nådd langt ut over landets grenser.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Han understreker at flere av fjorårets filmer allerede var påbegynt og/eller finansiert før det skjebnesvangre kuttet i offentlig støtte til islandsk film på hele 35 prosent.
—Men går man svanger med en film, setter man seg ikke ned og venter på at krisen skal gå over. Man lager film uansett — på minimale budsjetter og gjennom alternativ finansiering, sier han.
Bragason tror islandske filmregissører må belage seg på å tenke alternativt noen år til, for selv om det i januar ble inngått en ny avtale mellom det islandske kulturdepartementet og hovedaktørene i den islandske filmbransjen, vil det ta minst tre år før støtteordningen er tilbake der den var før krakket.
Rúnar Rúnarsson, som etter flere år som filmstudent i København, vendte hjem til Island i 2010, er forsiktig optimist. Han sammenlikner Island med et land som er i gjenoppbygningsfasen etter en krig, men hvor en fornuftig dialog ennå ikke er etablert.
—Folk flest er fremdeles redde og frustrerte, sier han. —De klarer ikke å tenke konstruktivt. I stedet er mange opptatt av skyldspørsmålet og mener noen må straffes. Vi har vært gjennom et sjokk, og det tar tid å bearbeide. Det er svært menneskelig.

Som regissør er Rúnarsson opptatt av oppbrudd og overganger i menneskers liv. Ikke minst har overgangen til den siste fasen av livet, alderdommen, vært tema i flere av hans kortfilmer, deriblant «The Last Farm», som ble nominert til en Oscar i 2007. Det er også tema i «Ildfjell», som hadde verdenspremiere i Cannes i fjor. Her gjennomlever en nybakt pensjonist en eksistensiell krise, mye settes på spill, før han går ut av det hele styrket, og som et bedre menneske. Sånn sett er det fristende å trekke en parallell til den krisen Island gjennomlever. Forhåpentligvis vil også landet gå styrket ut av det hele — og i en bedre forfatning. Nye muligheter springer alltid ut av en krise, og mange ser på uføret som en sjanse til å tenke nytt i forhold til verdier, og i forhold til hvordan man kan skape en bedre og mer bærekraftig framtid.
Det kan se ut som om mange — i åra som ledet opp til krakket — var blindet av sin egen kjøpekraft.
—På et eller annet tidspunkt begynte islendingene å glemme sin egen fortid, har tidligere president Vigdís Finnbogadóttir sagt. —Og folk som har glemt sin fortid har problemer med å takle nåtiden, for ikke å snakke om det som kommer.

Nå er man i ferd med å finne tilbake til de gode, gamle verdiene, mener Rúnarsson.
—Å tjene penger står ikke lenger i fokus, slik det gjorde for fem år siden. Da var alle travelt opptatt med å skaffe seg materielle goder, båter og sommerhus som de likevel aldri hadde tid til å bruke. Dette fokusskiftet gjør også noe med kunsten.
Da forfatteren Auður Jónsdóttir, liksom Rúnarsson, flyttet tilbake til Island for et par år siden, sa hun til Politiken at det er mer interessant å bo på Island etter krakket. «Atmosfæren var underlig, når man tenker tilbake. Det var sinnssykt hvor travelt folk hadde det med å tjene penger. Man begynte å måle seg med det man eide, og for en forfatter eller en intellektuell, som ikke driver med forretninger, var det anstrengende.»
—I dag tar folk det mer med ro, sier Rúnarsson. —Og mange er på søken etter en mening med dette korte livet. Her kan kunsten komme inn som formidler av skjønnhet og gi en fornemmelse av et eller annet guddommelig.

«Ildfjell» hadde premiere på Island i september, og går fremdeles på kinoer der.
—Det interessante, sier Rúnarsson, —er at filmen er blitt oppdaget av et publikum som vanligvis ikke går på kino.
Med 27 filmkanaler, og en overrepresentasjon av amerikanske blockbuster-filmer, tror han islendingene nå er sultne på alminnelige fortellinger om seg selv.
Generelt er etterspørselen etter kunst og kultur stor. Islendingene går oftere på museum og i teater enn før. Det skrives mer og leses flere bøker en noen gang, og i fjor ble det løst 2,5 millioner kinobilletter. Delt på folketallet, ca. 300.000, betyr det mer enn åtte kinobesøk per innbygger per år. Det er nesten fire ganger så mange som i Norge.
—Jeg tror at vi kommer oss gjennom denne krisen på en eller måte, sier Rúnarsson.
—Og på veien dit er kunsten viktig. Men en og annen pris må vi nok også betale. Noen regissører vil forlate landet og begynne å lage film andre steder, noe den islandske kulturen vi tape på.

Gammel kjærlighet:  Theodór Júliusson og Margrét Jóhannsdóttir i det prisbehengte islandske dramaet "Ildfjell".
Gammel kjærlighet: Theodór Júliusson og Margrét Jóhannsdóttir i det prisbehengte islandske dramaet "Ildfjell". Vis mer