NY NISJE PÅ ISLAND:  - Nå vil annerledesøya bli det samme for media som Sveits eller Cayman Island er for kapitalen: En juridisk tryggere havn for de risikovillige, skriver Dagbladets Andreas Wiese. Foto: Leon Neal/AFP/Scanpix
NY NISJE PÅ ISLAND: - Nå vil annerledesøya bli det samme for media som Sveits eller Cayman Island er for kapitalen: En juridisk tryggere havn for de risikovillige, skriver Dagbladets Andreas Wiese. Foto: Leon Neal/AFP/ScanpixVis mer

Island vil bli frihavn for ytringsfrihet

Radikale lover på gang.

Island har det tøft for tida. Festen er som kjent over og det er knapt kake igjen. Men optimismen og fandenivoldskheten finnes fremdeles. Nå vil annerledesøya bli det samme for media som Sveits eller Cayman Island er for kapitalen: En juridisk tryggere havn for de risikovillige.

Bakgrunnen er et juridisk landskap internasjonalt der det er blitt tøffere å være gravende journalist, tøffere å publisere intern dokumentasjon, tøffere å kommentere omstridte personer eller bedrifter. En av utfordringene er «injurieturismen», der bedrifter eller personer som føler seg krenket går til sak i de land der lovene er gunstigst for dem. Storbritannia har injurielover som er svært gunstige for dem som ønsker å beskytte sitt omdømme, langt mindre behagelige for bok, blad eller avisutgivere. Kommer en injuriesak til retten der, må forfatteren eller utgiveren bevise at påstanden de kommer med er sann. I andre land er det mer vanlig saksøkeren som må bevise at påstanden er usann.

Det er nok at boka er solgt i Storbritannia for at saken skal tas opp til doms. Den amerikanske forfatteren Rachel Ehrenfeldt ble i London dømt for injurier for ei bok som ble utgitt i USA. Personen som følte seg injuriert var ikke brite, han var en styrtrik saudiarabisk forretningsmann. Dommeren aksepterte saken fordi boka hadde solgt 23 - tjuetre - eksemplarer i Storbritannia. I USA, der boka kom ut hadde aldri de samme påstandene ført til en dom.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Storbritannias rettspraksis har ført til at flere amerikanske magasiner har vurdert å slutte å distribuere sine blader til Storbritannia. Det er for risikabelt.

Samme problem dukker nå opp på nett: For hvor er egentlig en nettsak publisert? Australsk høyesterett kom i 2002 til at nettstedet til Barrons hadde injuriert forretningsmannen Gutnick, og at publiseringen hadde foregått i Australia, siden Gutnicks advokat hadde klikket seg inn på siden der ifra.

At knapt noen annen australier hadde lest saken var ikke viktig.

Mektige og rike menn kan ruinere mindre bemidlede mediebedrifter eller journalister med slike søksmål. Derfor arbeides det nå for at Island skal frihavn for ytringer. Men initiativet er ikke islendingenes.

Julian Assange står bak nettsida Wikileaks, en nettside som konsekvent publiserer interne dokumenter og lekkasjer fra varslere og andre. Nå er han på Island som rådgiver, og har satt sammen en pakke med de mest medie og ytringsfrihetsliberale lovene fra forskjellige land. Den pakken er nå godt på vei til å bli lov på Island.

Et håp er at dette skal stimulere til medieetableringer på Island. Men Cayman Island har som kjent flere postbokser enn virkelige bedrifter. Island er ikke nødvendigvis et praktisk sted å ha en redaksjon, og det er ikke uten videre sannsynlig at en postbokseksistens på Island ville skjerme en redaksjon eller ledelse fra rettssaker i eget land. Eller i Storbritannia, som ser ut til å satse på injurieturisme som en god inntektskilde for landets advokatbransje.

Men loven kunne jo gi Island og Storbritannia mer å krangle om, hvis fisk og finans ikke er nok.