Islands

Pop med mindreverdighetskompleks.

CD: Ideelt sett skal selvfølgelig alle som driver med noe som helst, stå fullt inne for alt de gjør og være overbevist om at så godt de kan ikke bare er bra nok, men faktisk bra. I praksis er det lettere å føle sympati for litt ydmyke folk, og der har vi det største problemet med Quebec-sekstetten Islands’ andre plate. Det er en deilig ambisiøs skive, men når et bands overbevisning om at de sparker inn dører ikke bare skinner såpass sterkt igjennom, men attpåtil saboterer låtmaterialet, er vi ute av ambisjoner og inne i illusjoner. På «Arm’s Way» framstår Islands som et popband som ikke vil være et popband. Enhver låt må inneholde en eller annen vri, som det håpløse calypsopartiet som avslutter «J’Aime Vous Voir Quitter» eller taktskiftet i «The Arm», begge låter som hadde fungert kjempefint uten tvunget idiosynkrasi. Tilgivelig på en låt eller tre, men ikke på ti.