Islandsblues

Renhårige fortellinger om en virkelighet som overgår realismen.

BOK: «En gudbenådet islandsk forteller.» Den betegnelsen bruker Lars Saabye Christensen i et glitrende forord til Einar Màr Gudmundssons «Kanskje postmannen er sulten». Islendingen regnes blant Nordens fremste samtidsforfattere. Han mottok i 1995 Nordisk Råds litteraturpris for romanen «Universets engler».

Boka som nå foreligger er en beskjeden og tilsynelatende upretensiøs novellesamling med kjappe virkelighetsblikk fra Rekjavik.

Fillefranser og fylliker

Blant mye annet er Gudmundsson kjent for å formulere skjebnen til mennesker som i det ytre ikke har lykkes så godt: Fillefranser og fylliker, alenemødre, fengselsfugler og mobbeofre. Bluesforfatteren Gudmundsson er en mester i å fortette et helt miljø og skjebner i noen korte riss: For eksempel den om gamle Vidar: «…han syknet hen alene og forlatt i en kjellerleilighet i Grettisgata, og ville selvsagt ligget der ennå hvis ikke lukten hadde nådd neseborene til en gammel dame som satt i gyngestolen sin og talte minutter, i samme hus, i samme by.»

Underforstått humor

Det er noe ved Gudmundssons tilsynelatende enkle og direkte stil som virker så renhårig. Han går liksom ikke omveien om det litterære, han bare beretter om ting han har sett og gjort. Alle novellene er skrevet i jeg-form. De fleste med en forfatter i fortellerrollen, der han med mye selvironi og underforstått humor lar «vanlige» folk kommentere forfattergjerningen. «Det må være vanskelig å skrive bøker, sa Fridrikk. I hvert fall synes jeg det er litt av en jobb å lese dem.»

Ellers forteller han om smått og stort fra ungdomstida. Som en fylletur med kompisen Haukur, formulert med en presisjon som avslører hvor proff Gudmundsson er som forfatter. «Haukur og damen lå på sengen min og snorksov. Hun hadde kjolen strukket opp rundt livet og Haukur lå oppå med buksesmekken åpen. Jeg la meg på gulvet, kastet opp og sovnet som en stein.»

Absurdisme

Gudmundsson er på «alminnelige» folks side, uten å gjøre noe nummer av sin såkalte folkelighet. Han skriver muligens slik Levi Henriksen og Co. gjerne ville ha skrevet. For islendingen er ikke det alminnelige ensbetydende med en grå realisme. «Virkeligheten kommer som en overraskelse på realismen,» sier han i en fortelling.

Og hans skjebner er langt mer absurde enn du ville funnet i såkalt overbevisende litteratur: Liksom fortellingen om den enorme amerikaneren som legger seg til på et lugubert hotell og annonserer at han kjøper islandske femøringer for en krone og tjue øre. Eller de mange episodene med en av bokas gjennomgangsfigurerer, økonomiprofessoren som lever av å spille trompet: Så corny at det overgår litteraturens strenge krav til realisme. Samtidig som det er for ujålete til å framstå som litterært lekre påfunn.