BOK: «En gudbenådet islandsk forteller.» Den betegnelsen bruker Lars Saabye Christensen i et glitrende forord til Einar Màr Gudmundssons «Kanskje postmannen er sulten». Islendingen regnes blant Nordens fremste samtidsforfattere. Han mottok i 1995 Nordisk Råds litteraturpris for romanen «Universets engler».

Boka som nå foreligger er en beskjeden og tilsynelatende upretensiøs novellesamling med kjappe virkelighetsblikk fra Rekjavik.

Fillefranser og fylliker

Blant mye annet er Gudmundsson kjent for å formulere skjebnen til mennesker som i det ytre ikke har lykkes så godt: Fillefranser og fylliker, alenemødre, fengselsfugler og mobbeofre. Bluesforfatteren Gudmundsson er en mester i å fortette et helt miljø og skjebner i noen korte riss: For eksempel den om gamle Vidar: «…han syknet hen alene og forlatt i en kjellerleilighet i Grettisgata, og ville selvsagt ligget der ennå hvis ikke lukten hadde nådd neseborene til en gammel dame som satt i gyngestolen sin og talte minutter, i samme hus, i samme by.»

Underforstått humor

Det er noe ved Gudmundssons tilsynelatende enkle og direkte stil som virker så renhårig. Han går liksom ikke omveien om det litterære, han bare beretter om ting han har sett og gjort. Alle novellene er skrevet i jeg-form. De fleste med en forfatter i fortellerrollen, der han med mye selvironi og underforstått humor lar «vanlige» folk kommentere forfattergjerningen. «Det må være vanskelig å skrive bøker, sa Fridrikk. I hvert fall synes jeg det er litt av en jobb å lese dem.»