Islandsk sjarm

Original som vanlig, men litt uttværet intrige.

BOK: De to foregående bøkene til Arnaldur Indriðason var både originale og underholdende krimromaner, og det var lov å håpe at islendingen holdt samme nivå videre. Men «Røsten» har blitt en litt uttværet opplevelse, selv om anslaget er i beste Indriðason-stil.

Død julenisse

Vi er på et av de finere hotellene i Reykjavik, hvor etablissementets julenisse uheldigvis blir funnet knivstukket og død - en makaber hendelse som ikke blir mindre ydmykende av hans manglende påkledning. Den utrettelige etterforskergjengen, som vanlig anført av grinebiteren Erlendur, prøver å opptre så diskret som mulig for ikke å skake opp hotellets mange utenlandske gjester.

Tragisk barndom

Det viser seg at ingen egentlig kjenner julenissen, selv om han har jobbet på hotellet i tjue år, samtidig som han har bodd på det usle lille kjellerrommet. Naturligvis forstår Erlendur at de lyver, og snart har han fått fram en del underlige fakta om avdøde. Han het Guðlaugur, og hadde for mange år siden vært en nasjonal barnestjerne av store dimensjoner. Men hans klokkeklare guttesopran ble naturligvis tatt knekken på av en særdeles tidlig pubertet, og fra da av var forholdet mellom Guðlaugur og den ambisiøse faren hans ødelagt. Her er vi også inne på et av hovedtemaene i «Røsten»: Forholdet foreldre og barn og forholdet mellom søsken. Erlendurs bardom inneholder en tragisk historie som analyseres grundig i denne boka, og vi får også nye doser av Eva Lind, Erlendurs narkomane datter. Det virker som om Arnaldur Indriðason har strevd med å finne en intrige som kunne bære en hel roman, og i stedet har fylt på med mer eller mindre spennende sideintriger for å komme i mål.Men selv om «Røsten» er litt rotete, så er den fortsatt like typisk sjarmerende som de foregående bøkene til Arnaldur Indriðason. Og han gjør fortsatt sprell som få krimforfattere gjør ham etter.