Islandsk Sofie finner en far

Noen barn har fire fedre nå til dags. Andre har ingen. Det er høyst urettferdig, men Sofie og Yrsa gjør noe med det i denne sjarmerende islandske filmen med norsk tale.

Sofie (Bergtora Aradottir) på ti år bor i Reykjavik med moren, som i alle år har fortalt at faren bor i Paris. Ved et tilfelle finner hun ut at han for lengst er kommet hjem, at han har kone og barn, og at det er moren som har kjøpt alle gavene fra ham. Pappa har kort sagt aldri brydd seg.

Venninnen Yrsa (Freydis Kristofersdottir) er på sin side nedlesset i fedre og mamma-kjærester. Sammen legger de to i vei for å oppspore Sofies far. En smal sak. Verre er det å faktisk snakke til ham. Kontaktbehovet får dramatiske dimensjoner, når de kommer i skade for å ta med seg babyen hans.

De foretaksomme venninnene er fine følgesvenner gjennom komiske bravader med mange mørkere undertoner. Filmen borer ikke særlig dypt i alvoret - voksnes løgn og fortielser med ymse beveggrunner på bakrommet. Det er nesten bra. «Sofies siste stikk» kunne lett blitt nok en film om traurige oppvekstvilkår i moderne bysamfunn med hauger av enslige foreldre. I stedet møter vi to kraftfulle småjenter, som tar saken i egne hender og lar det stå til. Sofie lar ikke skuffelsen over faren lamme seg, selv om hun er sjenert. Til gjengjeld er Yrsa vill nok for to.

Nok av episoder å kjenne seg igjen i for mange norske barn, skulle vi tro. Kjente skuespillerstemmer bidrar på talesiden. Dubbingen er fæl. Tiåringene tar så definitivt siste stikk.