Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Islandsk svartekunst

Lovende debut fra Islands andre kriminalforfatter.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

BOK: Arnaldur Indriason var, etter eget utsagn, den første islandske krimforfatteren, men nå finnes det i hvert fall én til: Sivilingeniøren og barnebokforfatteren Yrsa Sigurdardóttir leverer en jevnt over lovende debut med den svartekunstbefengte romanen «Det tredje tegnet».

Humor og tortur

Vel, dyster og dyster - Yrsa Sigurdardóttir har utstyrt hovedpersonen Thóra Gudmundsdóttir med en god porsjon humor, og den slags kan være godt å ha når man står overfor runer og svartebøker og mishandlede lik. For selv om handlingen er lagt til dagens Island, så var mordofferet en ihuga student av svartekunst, tortur og det som verre er. Den tyske historiestudenten Harald Guntlieb blir funnet drept og skamfert i et skap på historisk institutt på universitetet i Reykjavík - han er kvalt, og øynene fjernet. En av hans omgangsvenner, narkotikaselgeren Hugi Thorissón, blir øyeblikkelig arrestert, og politiet regner saken som oppklart. Det gjør ikke Haralds styrtrike og følelseskalde familie, hans mor engasjerer advokaten Thóra til å undersøke omstendighetene rundt drapet. Hun får også rikelig assistanse fra familiens representant, den tørre tyskeren Matthew Reich.

Hekseprosesser

Harald Guntlieb var slett ingen vanlig student. Han var lidenskapelig opptatt av alt som hadde å gjøre med middelalderens hekseprosesser på Island, på sagaøya ble merkelig nok flere menn enn kvinner brent for den slags aktiviteter. Han startet til og med en forening som het Malleus Malleficarum, etter den beryktede boka som beskrev hvordan man kunne identifisere de som drev med svartekunst. «Det tredje tegnet» er kanskje ikke den beste krimromanen jeg har lest, men den er som sagt lovende, og den har noe terrieraktig over seg - plottet er så fengende at det biter seg fast i leseren og nekter å slippe taket. Og akkurat det er en god egenskap for en roman som ikke akkurat kan skilte med de beste åpningskapitlene, de er så fulle av forutsigbarheter at man frykter det verste for de påfølgende sidene. Men boka blir altså bare bedre og bedre etter hvert som historien rulles opp, og den ender som en riktig tilfredsstillende kriminaldebut.