SKUFFER: I sin sjuende kriminalroman vender Yrsa Sigurdardòttir tilbake til sin gjennomgangsfigur, forsvarsadvokaten Tora Gudmundsdòttir. Men «Dødsskipet» er skuffende lesning til Sigurdardòttir være, mener Cathrine Krøger. Foto: Kagge forlag
SKUFFER: I sin sjuende kriminalroman vender Yrsa Sigurdardòttir tilbake til sin gjennomgangsfigur, forsvarsadvokaten Tora Gudmundsdòttir. Men «Dødsskipet» er skuffende lesning til Sigurdardòttir være, mener Cathrine Krøger. Foto: Kagge forlagVis mer

«Islandske mord er, i tillegg til å være sjeldne, deprimerende stupide»

Slapp dødsseilas fra Yrsa Sigurdardòttir.

ANMELDELSE: «Islandske mord er, i tillegg til å være sjeldne, deprimerende stupide», sier Yrsa Sigurdardòttir om den fredelige øya som i snitt har 1,3 drap i året. En statistikk som gjør det vanskelig å skrive realistisk krim.
Et tomt skip Dette kan være årsaken til at Islands krimdronning alltid bringer overnaturlige elementer inn i bøkene sine. De har til nå hatt en skrekkaktig virkning. Men «Dødsskipet» er skuffende lesning til Sigurdardòttir være. Åpningen er skremmende nok.

En luksusyacht kommer seilende inn til havna i Reykjavík. Om bord skulle det være tre besetningsmedlemmer og en familie på fire, bestående av mor, far og to 12 år gamle tvillingsøstre. Men skipet er tomt, livbåtene er ikke rørt — og det er en uhyggelig stemning om bord i det luksuriøse skipet, med en mystisk tung parfymeduft...
Gjenferd Sigurdardòttir vender i sin sjuende kriminalroman tilbake til sin gjennomgangsfigur, forsvarsadvokaten Tora Gudmundsdòttir. Hun driver et lite advokatfirma, med en sekretær så udugelig at det er vanskelig å forstå hvordan hun kan jobbe der. Tora får i oppdrag av et gammelt loslitt ektepar å finne ut hva som kan ha skjedd med skipet. De er foreldre til familiefaren på båten, og tar vare på familiens lille toåring, som ble igjen på Island. Den lille jenta gjentar stadig at hun ser moren sin, og munnen hennes er full av vann...
Høy forsikring Om det ikke er mange mord på Island, har øya nettopp vært gjennom en traumatisk konkurs. Det er ett tema i boka, blant annet gjennom yachtens tidligere eiere: En styrtrik oppkomling som gikk konkurs, og hans unge, vakre, usympatiske kjendishustru. Den forsvunne familien hadde også en overraskende høy forsikring om de skulle bli borte. Parallelt med Toras etterforskning får vi tilbakeblikk fra båtturen som startet i Portugal.

Det er skremmende lesning, også fordi vi vet noe går galt.

Tvillingparet gjentar stadig at de snakker med en dame. Det blir funnet et lik i en fryser, det er rare lukter på skipet. Og etter hvert skjer dramatiske ting. Fryktelige ting. Et slags «lukket rom»-mysterie altså — à la Agatha Christie, eller kanskje Alistair MacLean, hvis plott alltid besto av en isolert gruppe mennesker, hvorav en av dem måtte være den skyldige.
Altfor omstendelig Hun er god på å skape uhyggestemning, Sigurdardòttir. Og til å legge inn overnaturlige element som ikke nødvendigvis har en forklaring. Hvert kapitel avsluttes med noe uhyggelig, og sånn sett er hun en god spenningssnekker. Men det går så langsomt. Sigurdardòttir har det med å skrive i overkant omstendelig, særlig i dialogene, hun utbroderer bagateller og forfølger løse tråder. I denne boka er det spesielt hemmende.

Avslutningen, derimot, er like overraskende som den er skremmende. Nesten grusom, vil jeg si.