ALBANIAS store forfatter Ismail Kadare er nå ute med sin tiende bok på norsk - en intrikat historie fra krigen og Stalin-tida, der en mystisk legevisitt blir til en uforståelig gåte. Foto: Visar Kryeziu / AP / NTB Scanpix.
ALBANIAS store forfatter Ismail Kadare er nå ute med sin tiende bok på norsk - en intrikat historie fra krigen og Stalin-tida, der en mystisk legevisitt blir til en uforståelig gåte. Foto: Visar Kryeziu / AP / NTB Scanpix.Vis mer

Ismail Kadare har grep om det ubegripelige

Men oversetteren burde fått mer hjelp.

(Dagbladet:) Gåter, drømmer, legender og mysterier er tråder som snor seg gjennom de mange bøkene Ismail Kadare (f. 1936) har utgitt. Albanias utvilsomt største forfatter begynte som poet, har skrevet noveller og essays, men er først og fremst kjent for sine romaner.

Mest berømt er «Drømmenes palass» fra 1981, på norsk i 91. Her forteller han om et mystisk, offentlig organ i et mektig imperium, et organ som kartlegger innbyggernes drømmer.

Kadares posisjon under det kommunistiske diktaturet til Enver Hoxha er omdiskutert, og ikke bare i hans hjemland. Han var regimets fremste forfatter, satt i folkeforsamlingen, men hadde også vansker med å få utgitt ting.

Var han dissident? Selv hevder han at hvis han hadde vært det, ville han ikke vært forfatter, men død.

Han søkte politisk asyl i Frankrike i 1990, men dette var så sent at det mest så ut som en hastverkshandling, en blomst å ha i sitt knapphull. Regimet var i praksis falt.  

Regimets balansekunstnere Mange forfattere som lever og jobber i diktaturer må løpende forhandle sin egen posisjon i forhold til regimet. Et ferskt eksempel er fjorårets nobelprisvinner Mo Yan, som anklages for å være altfor tett tilknyttet styresmaktene. Hans metode har vært å skrive allegorisk kritikk kodet som historier fra fortiden eller lagt til bygda, der fortellinger om maktmisbruk og brutalitet ikke så lett kan leses i en bestemt politisk retning. Men de som kjenner ham, og liker ham, sier at det ikke finnes andre måter. Les selv, sier de.  

Man kan fornemme Kadares balansekunstneriske ferdigheter også i den nye boka «Den uønskede middagen», opprinnelig utgitt i 2009. Handlingen foregår på 40- og 50-tallet, og skal være basert på virkelige hendelser i Kadares hjemby Gjirokastër. Det begynner med at tyske soldater kommer for å overta stafettpinnen fra de italienske okkupantene som har skiftet side i krigen.

Tyskerne skal straffe befolkningen for et attentatsforsøk. Kommandanten er imidlertid (men stemmer dette?) studiekamerat med den ene av byens kirurger, doktor Gurameto, og ender på middag hos legen.

Ismail Kadare har grep om det ubegripelige

Der blir det «sjampanje», mat og musikk, og etter festen slippes 80 gisler fri.

Spørsmålet om hva som motiverte dette, hva som ble sagt under middagen, hva slags forhold det var mellom de to osv osv, skal herje folk i lang tid. Bokas andre del foregår opp mot Stalins død, da den beryktede jødiske legekonspirasjonen ble forsøkt avslørt.

Nå får doktor Gurameto en rolle han neppe kunne tenkt seg i sine villeste fantasier.

Her skal det ikke røpes annet enn at Kadare med disse midlene både klarer å si noe vesentlig om en historisk epoke vi kanskje begynner å glemme, og noe om menneskets evige famling etter å få grep om det ubegripelige, skape orden i kaos, finne fornuft i den store lederens paranoide feberdrømmer.  

Frilynt omgang Kadare blir til tider karakterisert som en postmoderne forfatter. Kanskje det skyldes hans frilynte omgang med klassiske myter og sagn, hans hang til pastisjer og gjenskriving av homerismer og hans ofte absurde karikaturer av katastrofalt mislykkede moderniseringsprosjekter. Et parti i «Den uønskede middagen» driver gjøn med kanalbyggingen — vann skal både ledes inn og ut, jord skal vannes og dreneres, og når alt ikke blir som vått og tørt nok, letes det etter sabotører.  

«Dette er ikke Albania!» Men hans frilynte omgang med det historiske har også vært kritisert. Midt på 90-tallet kom han i kraftig polemikk med den italienske mesterregissøren Gianni Amelio på grunn av dennes «Lamerica», om masseutvandringen fra Albania. Vi husker ennå bildene av båter der folk nærmest hang ut over rekka. Amelios film viser et land i ruiner, der sleipe italienere prøver å sko seg på elendigheten, før de selv blir ofre.  
Kadare var rasende: «Dette er ikke Albania!» Han mente Amelio kastet dritt på landet, at ting slett ikke var så ille. Ting går bedre nå! Den nye eliten får til ting! Amelio repliserte at det var lett for Kadare å si, der han beveget seg rundt i de parisiske salonger og lekte med sine allegorier. Reis og se selv!  

Med dette som bakteppe blir det ekstra interessant å lese «Den uønskede middagen», og hele tiden merke hvordan den balanserer seg ustabilt gjennom sin egen historie.

Det er en intrikat og utfordrende bok, en bok du begynner å lese på nytt så snart du er ferdig med siste side. Heldigvis er den så knapp og konsentrert — bare 160 sider — at det lar seg gjøre.  

Mange oversettere Kadare har gjennom åra hatt mange forskjellige oversettere til norsk. Han er i hovedsak blitt oversatt via fransk, av drevne fagfolk som Tom Lotherington, Christine Amadou, Bente Christensen og Kari og Kjell Risvik. Den første boka hans på norsk, «Bryllupet», var imidlertid oversatt fra engelsk, av Torstein Bugge Høverstad.

Dette var forøvrig den første skjønnlitterære boka Oktober forlag utga.

Kadare var nemlig en forbilledlig dikter for de norske maoistene i AKP (m-l). «Bryllupet» handlet om arbeiderklassen som overkommer gamle, undertrykkende skikker, og boka feirer proletariatets seier og diktatur.  

Drøye knuter Årets utgivelse er derimot oversatt fra albansk, av Jardar Østbø (f. 1975). Dette er hans andre oversatte bok, den forrige var «Støvler fulle av varm vodka», oversatt fra russisk. Altså en språkmektig oversetter. Og i all hovedsak er det vellykket. Kadares gammelmodighet i både fortellerstil og (muligens) ordvalg, blir godt balansert på norsk. Men noen ganger blir de språklige knutene for drøye. Slik er byens omgivelser:  

I ryggen, det vil si i nord, hadde den, foruten et endeløst fjell fullt av rev og ulv, landsbyene i Labëria, hvis råhet fikk dem til å virke like endeløse. Tvers overfor, i øst, på den andre siden av elva og dalen, lå landsbyene i Lunxhëria. De var like fremmede, men i dette tilfellet var det av motsatt grunn, nemlig elskelighet. I sør, langs elva lå det på begge sider av dalen landsbyer befolket av den greske minoriteten, som selv om de ble foraktet, forstyrret byens åndelige likevekt i like stor grad som de andre naboene, hvis ikke større.  

Det er flott når oversettelser klarer å virkeliggjøre originalenes komplekse syntaks på norsk samtidig med at det klinger godt og leses uten altfor store vanskeligheter. Å få til dette krever rutine. Nye oversettere har ofte sterk trang til å la originalen skinne gjennom i teksten. Jeg kan selv huske det fra min translatologiske barndom — det italienske skulle klinge med! Men jeg fikk ikke det til.  

Forlagenes svikt Det har nå vært mye snakk om forlagssvikt i produksjonen av oversatt litteratur. Aschehoug trakk i går tilbake en bok på grunn av feil og mangler, utført av et oversetterpar som nok ikke var rette valg for forfatteren.

Forlaget skulle sett at jobben ikke holdt, innrømmer de.

Men forlagene må også innse at det å slippe unge, kanskje ivrige oversettere løs på komplekse tekster fra vanskelige språk, krever tett oppfølging. Østbø skulle fått hjelp til å løse sine floker — for slikt lar seg nemlig gjøre uten å øve vold.

Dette er slett ikke en bok som er «ødelagt av oversettelsen», men en kyndig mentor kunne hjulpet den helt opp til kanten av den språklige rikdommen også norsk har å by på.

Kanskje vi trenger en havarikommisjon for den oversatte litteraturen?

Jon Rognlien er sakprosakritiker i Dagbladet.