Ismusikk for en varm vinter

Syngende og mysteriefylt fra isinstrumenter og struper.

CD: Perkusjonist Terje Isungset har et av de mest markante, om ikke det mest markante uttrykket i norsk improvisasjonsmusikk. Med sine hjemmelagde instrumenter av stein, tre og is er han selve oversetteren av naturmystikk og urkraft til musikk, og hans nye «Two Moons» føyer seg bokstavelig talt vakkert inn i den etterhvert voluminøse plateproduksjonen hans.

DENNE gang handler det om is. Tonesyngende isperkusjon, ishorn, istrompet og menneskestemmer. Som medspiller har Isungset en annen umiskjennelig stemme, trompeter/sanger Per Jørgensen , og all musikken ble innspilt i en igloo på Geilo for nøyaktig ett år siden. En stemningsmalende monotoni, tidvis med noen utrolig lavfrekvente, dirrende bunner, brytes av diverse lyder/klanger i og utenfor fast rytmikk, og på toppen av det hele synger Jørgensen og Isungset ordløst, i det ene forløpet flammende som nordlyset, i det neste dempet som en avkreftet isbre. Til tider klinger det som en avantgardistisk urfolkmusikk eller et ekko fra en annen geologisk periode enn vår egen, men den dyptsyngende instrumentalmusikken er også en påminnelse om at mer is enn isinstrumentene går en uviss tid i møte.

DEN norske gitaristen Haftor Medbøe har slått seg ned i Edinburgh, der han er «Jazz musician in residence» ved Napier-universitetet. Han har komponert musikk for TV. film og teater, og ikke minst for sin egen kvartett som er i ferd med å få et visst ry. På «In Perpetuity», hans andre album som omsider er klart for norsk utgivelse, består bandet av den skotske saksofonisten Susan Mckenzie, den australske trombonisten Chris Greive og den islandske perkusjonisten Signy Jakobsdottir, og i tillegg bidrar strykekvartetten The Edinburgh Quartet og elektronikamusikeren Kenny MacDonald.Musikken virker først og fremst melodibasert, gjennomkomponert og omhyggelig arrangert. Komponist/arrangør Medbøe gir likevel romslig plass for solistisk utfoldelse, rom som særlig Mckenzie (sopran og melodika) og Greive fyller på habilt vis. Medbøes gitar opererer lenger tilbake i lydbildet, men er likevel en klanglig viktig brikke i denne musikken der ekko av såvel kammerjazz som funk også inngår i den overveiende rolige, nesten kontemplative stemningen.

OMAR SOSA, kubansk pianovirtuos, har satt norske konsertlokaler i sterke svingninger flere ganger, seinest under Nattjazz i Bergen i fjor. Da spilte han i trio med el-bass og trommer, mens hans nyeste cd er en kvintettkonsert med saksofonist og perkusjonist i tillegg, innspilt for fransk radio i 2005.Repertoaret er dels kjent fra det to år gamle albumet «Mulatos», dels nytt. Det betyr gjenhør med perler som «Iyawo» og «El Consenso», sistnevnte med den mozambikanske el-bassisten Childo Thomas i uforstyrrelig lyrisk driv under Sosas piano.Noen glødende passasjer til tross er det en ganske «nedpå» Sosa som trer fram. Det er som om han for alvor har erkjent pausenes både utvidende og lindrende effekt på en lettantennelig latinmusikk, og dermed får vi i pose og sekk: Både de luftige, tenksomme dybdedykkene og de ekstatiske forløpene med bandet i høygir. Det sistnevnte er åpenbart favorittdistansen til den intensblåsende Luis Depestre, mens pianisten Sosa viser solostyrken i «Muevete En D», der han avslutter plata i tett dialog med den nå avdøde perkusjonisten Angá Diaz.