Isnende om vold

SANDVIKA: I avisene kartlegges nå forholdene omkring ungdom og vold. «Ung vold» er blitt et punkt på dagsordenen, ikke minst aktualisert av gjengvold i hovedstaden og av rapporter fra hele landet om vold som en stadig mer akseptert konfliktløser i ungdomsmiljøer. Hver tiende norske tiåring mangler sosiale ferdigheter og skolekunnskaper, leser vi. Det gjør mange av dem svært aggressive.

Midt i den norske voldsdebatten dukker et gjestespill fra Dramaten i Sverige opp på Sandvika Teater utenfor Oslo. Det dreier seg om en av svensk teaters store suksesser, en oppsetning som går på Dramaten på tredje året. Man skulle nesten ikke tro det. På scenen er bare en mann, en tekst og en stol.

  • Fra han kommer slentrende og publikumsflørtende ut på scenen, og til han går av halvannen time seinere, har Benny Haag tatt deg med på en isnende reise gjennom ungdomsvoldens og ondskapens univers. Bak avisoverskriftene, ned i det individuelle psykologiske landskap hvor du aner hvor kompleks en debatt om ungdomsvold egentlig er. Her dreier det seg ikke om statistikk, men om enkeltmennesker. Med hver sin historie, sin bakgrunn, sin desperasjon, sin eventuelt manglende empati, sine motiver for å handle som de gjør. Alt skjer uten å unnskylde eller bortforklare voldsbruken. Det man ser er et glimt inn i den virkelighet som bare er et nummerkasus i forskningsrapportene.
  • «Ondskan» er en dramatisering av en roman av Jan Guillou. Det er i mer enn én forstand en hardtslående beretning om unge Eriks vei fra en far som slår, til et liv på internatskole der volden blir den viktigste overlevelsesfaktoren. Hele monologen er en bekreftelse av påstanden om at barn som må oppdra seg selv, som selv er utsatt for vold i hjemmet, får lav terskel for voldshandlinger. Blod, utslåtte tenner, slagsmål - alt akselererer og blir en ren besettelse for den unge gutten.
  • «Ondskan» gikk på Torshovteatret i november i fjor i en ikke helt vellykket framføring. Benny Haags grep er nettopp at han ikke forfaller til ensidig psykologisering slik at teksten blir kostskole-dusinvare. I Haags temperamentsfylte levendegjøring løftes teksten til et annet plan i en intens, sober, frekk og gripende utforming.
  • Gjestespillet, tirsdag og torsdag denne uka, bekrefter den forterpede sannheten om at det ikke alltid er teksten det kommer an på, men hva man gjør med den. Alt man trenger er noen ord og en skuespiller. Og en stol.