Isolasjon er ingen løsning

OLJEPOLITIKK: Øyvind Ihlen skriver i Dagbladet 2. november om Statoils engasjement i Aserbajdsjan. Ihlen gjør et poeng av at jeg i dag synes å mene noe annet enn jeg gjorde i 1995. Da reiste jeg spørsmål om ikke Statoil burde trekke seg ut av Nigeria etter at myndighetene der hadde henrettet en gruppe aktivister. Ihlen mener jeg nå har «adoptert oljeindustriens tolkningsramme», når jeg ikke mener at StatoilHydro bør trekke seg ut av Aserbajdsjan.

Siden 1995 har jeg på fulltid vært dypt involvert i konfliktløsning, først og fremst på Sri Lanka. Noe av det viktigste jeg har lært i disse 12 årene, er at det minst effektive man kan gjøre med tanke på regimeforbedring, er å isolere brutale, undertrykkende politiske ledere. Den klare historiske erfaring er at økonomisk framgang og åpenhet mot verden i det lange løp fremmer demokrati og menneskerettigheter.

Når det gjelder etiske standarder tror jeg at StatoilHydro kommer godt ut av en sammenlikning med oljebransjen generelt. Slik sett kan StatoilHydro bidra med viktige impulser på hele det feltet vi kaller bedrifters samfunnsansvar. Et helt sentralt element for å komme korrupsjon til livs, er åpenhet om pengestrømmer. Initiativer som EITI (Extracting Industries Transparency Initiative) er en viktig pådriver for dette. Her har Norge og StatoilHydro gått i bresjen.

Det er ingen automatikk i at økonomisk framgang fremmer gode styresett, men Statoils potensielt viktigste bidrag til å fremme demokrati og menneskerettigheter er trolig det å drive en sunn økonomisk næringsvirksomhet på en miljømessig og etisk forsvarlig måte. Når StatoilHydro snart betaler like mye skatt til den angolanske stat som samlet norsk direkte bistand til hele det sørlige Afrika, gir det Angola muligheter til å bygge skoler, helseinstitusjoner og veier. Gjennom programmet Olje for Utvikling ønsker vi å bidra til å sette den angolanske staten i stand til å forvalte inntektene på en måte som sikrer at disse mulighetene realiseres.

Dette betyr ikke at norske selskaper kan opptre som om de politiske og sosiale forhold de opererer under ikke angår dem. I vår møtte jeg representanter for Shell i Niger-deltaet. Det er mitt klare inntrykk at de har trukket lærdommer av hendelsene på 90-tallet.

Men kritikk av undertrykkende regimer er først og fremst en oppgave for norske myndigheter og sivilt samfunn, ikke norske selskaper. I Aserbajdsjan har tidligereambassadør Steinar Giil ivaretatt den oppgaven med stor tyngde.

Jeg skriver dette i 33.000 fots høyde, på vei over Atlanterhavet til Bolivia. Der skal jeg ha samtaler med bolivianske myndigheter om vårt samarbeid innen oljeforvaltning. Bolivia er det fattigste landet i Sør-Amerika. Samtidig har landet kontinentets nest største gassforekomster. Historien har vist at slike rikdommer ikke nødvendigvis er en vei ut av fattigdommen. Ofte har det vist seg å være det motsatte. Bolivias venstreorienterte regjering har uttrykt et sterkt ønske om å få del i Norges unike erfaringer fra petroleumsforvaltning, herunder også hvordan vi har organisert de statlige aktørene.