Isolert i Beirut

Hoda Barakat skriver dessverre konstruert og identitetsløst. Og språkvask etterlyses.

gBOK: I høst kommer det oversettelser av to libanesiske romaner på norsk, begge med handlingen lagt til Beirut under borgerkrigen fra midten av 1970-tallet hvor muslimer sto mot kristne i en delt by.

«Vannpløyeren» er den ene, den andre, «DeNiros spill» er av Rawi Hage.

Disse to romanene med samme konkrete utgangspunkt, viser hvor mye språktone, skrivemåte og subtilitet betyr for resultatet. Sammenliknet med Hages roman blir Barakats roman konstruert og identitetsløs. Noe av grunnen kan være Anne Aabakkens til tider haltende og upresise norsk i oversettelsen, men at det er en hovedgrunn, tviler jeg på.

Eventyr

At Barakats krigstilnærming er av den eventyrlige sorten, historisk og estetisk, spiller liten rolle. Dette er ikke Beirut, men litteratur.

I den følger vi stoffhandleren Nikolas’ stadig mer forvirrede og ensomme liv, og hans minner. Fortellingen har en retrospektiv del, hvor minnene hans om foreldrene og elskerinnen Shamsa brukes som generatorer for Beiruts historie, og, ikke minst, visse stoffers historie, med silken som eneveldig hersker. På handlingsplanet følger vi Nikolas’ tilbaketrekning, fysisk som mentalt, fra en virkelighet han forvandler og forvandles av. Det går til hundene, for å si det bokstavelig.

Det finnes flere gode momenter i «Vannpløyeren», som det marerittet Nikolas skaper for seg selv i krigens midte, ved å innbille seg at han blir forfulgt av hunder som spiser lik i gatene. Men dynamikken i denne delen bremses kraftig av de mange faktasprengte passasjene, som i tillegg er retrospektive.

For mye

Isolert i Beirut

Det er ironisk at forfatteren av en roman som handler om edle stoffer og veving ikke klarer å organisere de forskjellige elementene til et språk som lever opp til temaene. Historien om stoffene og persisk historie blir framstilt som en åndelig elskovsakt mellom Nikolas og Shamsa, men ender med å bli forelesninger fra Nikolas - og dermed forfatterens - side.

Det ser ut til at for mye er forsøkt presset inn i et for lite format, og med det blir Barakats språk uten karakter og musikalitet.

Når det gjelder oversettelsen virker den ujevn, med mange slurvete setninger. Et sted beskrives det at Nikolas far sitter ved et bord og spiser. Situasjonen er gitt. Så: «Far (…) spiste ferdig kastanjene eller drakk opp teen.» Eller: «Nei, ikke gi meg hele brystene dine med en gang.» «Av det jeg hadde sett på fjernsyn eller sett for meg når jeg hørte om ulver, var de på størrelse med ulver.»

Denne gangen har det sviktet både fra oversetter og i språkvask. Dessverre.

SVIKT: Hoda Barakats bok inneholder gode momenter, men er totalt sett en mislykket utgivelse.
SVIKT: Hoda Barakats bok inneholder gode momenter, men er totalt sett en mislykket utgivelse. Vis mer